Farfar har skrevet flere historier om slekta og dedikert dem til barn og barnebarn. Jeg vet ikke om jeg har fått tak i alle sidene og fortellingene! Jeg har skrevet dem ordrett inn her slik som farfar skrev dem (kommentarene i parentes er mine).

Ætten:

”Skriv noe om slekten pappa”, var Kari’s ord en gang. Et sted må en da begynne. Hvorfor ikke meg selv, om det er ubeskjedent.

Det var kuling fra Nord-vest og haglbyger den tidlige morgenstund 2 mars 1911 da jeg fikk min første føling med Iden i Herdla, stedet som mange år senere fikk navnet Io, og nå tilhører Meland kommune i Nord-Hordaland.

Gufsen av nordenvinden sto inn i ”Nora Støvo” i ”heimahuset” som enda er i bruk og tilhører gårdsbruket som har vært i min fars slekt i mange, mange generasjoner. Hvor mange vet jeg ikke. Kanske det er fra min fødselsdag at jeg har en så gjenkennende duft av halm. Tørket halm, eller tørket ålegress var vanlig i sengeleiet. Jeg erindrer så mange dufter fra barneårene, lukt av våt tørrfisk er en av dem. Jeg var ikke store knotten før jeg ble fraktet til Begen,- åtte måneder er jeg blitt fortalt av mine foreldre,- Berthine Andreasdatter Haugland og Johannes Karlsen Iden. Men før den tid var jeg blitt døpt i Herdla kirke. En vakker vårdag samme år gikk mange fra Ie-gården til sjøen den helgedagen,- som helg ellers når det var “preik i kyrkjo”. Blant dem som gikk i båtene på min dåpsdag var også min fars foreldre Kari Iden ”garajento” og Karl født Rossland. Disse dine tipp-oldeforeldre Kristin (datter til tante Kari) fikk følgende barn: Marie, Sesilie, Gurine, Knut, Johannes og Karl. 

Solide sorte helgeklær preget følget som gikk til båtene i Ie vågen. Sistakkete koner, noen med linhue på hodet,  andre med sorte skaut,- de yngste med den stasen i hvor silkefrynsene flagret av de små vindkast. Berthine’s skinnknappe- støvler var knapt synlige under den sie stakken. Noen av de eldste karene,- i vadmelsklær, bar skafte-støvlene i hånden og tresko på bena,- for ikke å søle til finskoene før de kom til kirken. Det var som vanlig mange båter på vei til kirka på den tid. Han som nå skulle få navnet Leiv, etter mors bror Lasse,- dom druknet i en brønn på Haugland,- var trygg i sin mors armer. Han sov mye av veien ombord i storebåten, en tjærebredd seksering hvor far Johannes satt ved det ene åreparet. Litt skvalp av nordenvindsbrisen var det i det vi passerte Straumana. Reivet som jeg var vugget bylten i takt med mors bevegelser på aktre tofte. Tipp-oldemor Kari satt i rangen akter,- Torjer (tante Karis sønn).

Karene rodde den smekre, sjødyktige oselveren taktfast gjennem sjøen. Hvert åretak skar sjøflaten så forsiktig. Livet langs den tangvokste sjøkant, og under den måtte ikke unødvendig forstyrres. Heller ikke krefter ødes ved hakking og nøkking med årene.

Kirketuren var bare en liten roing enten de kom fra Haugland, Eikeland, Fauskanger og andre steder fra Nordre Holsnøy, nordre Askøy eller ”utom fjorden”, Øygarden,- som Sognet til Herdla. Seilet, det brunbarkede spriseilet, som alltid ble lagt i framskoten når de skulle et stykke vei,- det var ikke noe å ta med den dagen fra Ievågen,- bare i veien og til heft, med så mye folk i båten,- på så kort tur.  

Dåpsdagen fikk Leiv’s øyne første glimt av sin besteforeldre på morssiden. De to Barbro og Andras,- også tipp-oldeforeldre, Tom (min bror),- vil jeg forsøke å beskrive nærmere. Nå hadde de rodd fra Nordre Haugland hvor de drev sitt gårdsbruk m.v. Dåpshandlingen var ikke vesentlig anderledes enn i dag. Men tiden i kirken var lenger. Sto ikke presten på stolen en times tid og tok bygd og sogn med i preiken var kirketuren ikke helt vellykket for mange. Ord fra min mor Berthine:

”De holler ikje ordentlig preik lenger prestene. De e ikje meir enn kommet på stolen,- lest lite-grann av skriften, sagt noen ord,- så er det over. Du skulle hørt gamle-presten Pedersen,- han var mektig,- hadde ord te kver og ein. Me gjekk ikje tomhent derifrå”.

Språket blir noe merkelige, Eva. Selv har jeg hatt endel rettskrivninger opp gjennem årene. Mine foreldre med sitt opprindelige ”strilespråk”,- og min vandring har vel hatt innflytelse. Dagligspråket har endret seg mye her vest., hvor alle er kommet kommunikasjonsmessig nærmere Bergen.

Det var ikke ”gamlepresten” som døpte Leiv. Dåpspresten hette Skagen. I 1910 viet han Johannes og Berthine,- i 1912 døpte han min søster Karen og begravet min bestefar Karl samme år.  

De som nå,- og ofte ellers, skjønt noen som bekjente seg til fredens evangelium på hverandre. Hva de ledende kristne drev på med av åndelig slagsmål nådde ikke den vanlige Herdleværing. Jesus ord om de salige fredsommelige virket så naturlig i hver grend ved fjord og hav her vest. Hva de geistlige kivdes om rakk dem ikke. Prester som ”dommere” kjente nok enkelte til,- da som nå. Men jeg har alltid hatt forståelse av at all kirkegang var dem til veiledning,- og for det meste også til trøst. Fra den tiden slekten selv kunne lese hadde de B o k e n. Der fant de selv den saktmodige, kjærlige en kunne gå til. De fant sin vei mye på egen hånd. I Boken fant de det fulltonende evangelium til daglig livsførsel,- og det evige håp.

Dåpsdagen. Av Hauglandsfolket rodde fire i en båt ved siden av oss hjem til Ie-vågen. Det var min bestefar Andreas, bestemor Barbro og deres to yngste barn, Rasmus og Josefine (Fina). Utenom Lasse, som er nevnt, hadde disse tipp-oldeforeldrene din Tony Andre (onkel Jan sin sønn), følgende barn, Anna, Nicolai (Laien), Jorna, Larsine,- og min Berthine. Med andre ord Pål (min bror). Disse dine tipp-oldeforeldre,- hadde 8, åtte barn, mine tanter og onkler. Innholdet av de stillfarendes prat mellom folkene i båtene inn Ie-osen kan jeg selvfølgelig ikke referere. Men at innholdet fra mannfolksiden var om fisking, vær og jordvei er sikkert. Kanske også om driften ved Rylands Møllebruk og min fars virke hos Johan R. Rogge i Bergen.

Det er kanske av interesse å følge folket til bords på min dåpsdag hvor min bestefar Karl satt i høysetet og de øvrige voksne benket på hver side av langbordet. Karl leste noen værs han fant passende og velsignet bordsetet. Heime-bakt flattbrød av eget mel, heimekjinna smør, poteter og lettsprengt lange var et måltid som smakte alle. ”Gutten hans Johannes og ho Berthine” hadde faddere til å våke over seg. En - ho Rikka. - erindrer jeg best av dem. Leiv var en av Herdlafolket. Straks måltidet var over dro far og mor til Ie-kaien. Der så Berthine sin Johannes gå ombord i dampen på vei til en ny lang arbeidsuke i Bergen og hybeltilværelsen i et av smauene til Strandgaten. ”Eg hadde da godt jå Mickelsen i smauet”, sa min far en gang. ”Pendelertilværelse” synes anno 1975 å være noe nytt problemfylt som gjør livet så vanskelig for dem det berører. Berthine fortøyet båten etter å ha boret dampen og sett sin mann ombord og gikk tankefull tilbake til sin Leiv. Det var lettere for henne nu hun hadde en å pludre tankene sin til,- at papen kom heim.

Hauglandsfolket fikk god bør fra Hestholmen og sørover til Haugland dåpsdagen. De var heime på Haugland før dampen kom dit på sin kryssende vei til byen.

*****

”Garsjento” Det syntes kanske noe merkelig at eldstejenta Kari fikk gården nord på Iden av sine foreldre Knut og Guri. Gamle-Knut, som han ble kalt da oldefar Johannes var smågutt, hadde sin boplass med sin Guri og barneflokken på hjørnetomten hvor gårdsveien nå går opp fra hovedveien,- nær Husebøens. Johannes husket godt sin gofar og gomor, da de bodde der, i kårstovo. Ene halve stuegrunnen ”kudne eg krypa innonna,- og eg likte å gjøyme meg der”, sa min far en gang. Han var ”tung til sinns” ”når ståvo vart reven. Da hadde gomor falt fra og gofaren flyttet opp i ny-ståvo, ”dar han budde te han fekk flytta heim”.

Brynjulf, ene broren til Kari fikk den del av jordeendommen som går under navnet Haugen. Haugen, er senere stukket opp ”i biter”. Haugen er nå overtatt og drives av Erling Haugen, et av Brynjulf’s mange oldebarn.

På samme måte har nå en av ”Gamle Kari”’s, oldebarn, Knut K. Iden den slektseiendommen som Kari i sin tid fikk, hvor Leiv ble født. Denne del av slektseiendommen er intakt som den var når Kari fikk den av sine foreldre. Noe av tømmeret i ”gamlehuset” der nord i dag er fra heimetunet der gamle-Knut og Guri bodde. Den søndre del av dette ble satt opp av Gamle-Knut og Karl i fellesskap,- likens det første florhus og løe. Etter sigende kostet denne “modernisering” ca. 400 daler,- fortalt av Kristine Eikeland. Kjøpematerialer er fra Vossetraktene, er og fortalt meg. Med små seilskuter drev enkelte ”Idn frå fjorane” frakting av hus- og båtmaterialer, fra Bolstad og andre steder i Voss. Vossingene fikk trevirket sitt til sjøen. Mange som ønsket beste sort virke her nord i Hordaland seilte, rodde og slepte materialer langveisfra. Øygarden hadde ingen skog den gang,- kun det en ser av gammelskog på Askøen og litt her på Holsnøen. Iden hadde den lille eikeskogen som da ble godt tatt vare på, men nu forfaller. Min tremenning, Ole Haugen, en sønnesønn av Brynjulf, bror av Kari hevder at den første bosetter av vår Ie-slekt satte seg der Haugen-navnet er tatt i bruk i senere år. Holder hans påstand må det være langt, langt tilbake i tid. Det tunet som såvel hans, som mine oldeforeldre fikk før den nevnte deling tyder imidlertid på noe annet. Med det har selsagt mindre å bety i denne sammenheng. Jeg opplevet alle barna til Gamle-Knut og Guri. Disse var Marta i Øpsen, som blev gift inn i   Vikingslekten,- Guri på Moss som blev gift med blikkenslagermester Svendsen der, Guri fikk to sønner Konrad og Paul. Så var det en av mine faddere, henne vi kalte tante Rikka. Hun giftet seg ikke, men blev en god kjær tante, ikke minst for oss i ”Kronengen”. Så var det Ole, som blev bakermester og på sine eldre dager kjøbmann i Geble Pedersens gate, hvor hans etterkommere fremdeles har eiendommen. Forretningen er gått ut. Brynjulf og Kari som fikk delt jorden mellom seg den gang er nevnt, så var det Jens som blev værende hos Karl og Kari der nord. Han blev ikke gift.

Den unge billedhugger som omkom på reise fra Frankrike da siste krig brøt ut ved navn Johannes Iden fikk jeg ingen annen forklaring på enn at han var en av slekten, en tremenning av far min, er fortalt.

Innflyttere til Iden i de senere år, f.eks. dem i Olsviken, har tatt navnet Iden,- hvilket kanske burde vært undgått. På den annen side har noen fra den nevnte Brynjulf-grenen forandret slektsnavnet til Haugen og Io, som slektsnavn er igjen på vei ut. Ser vi på skiltet som enda står på buen til Håkon Halstensen som sist drev handelsstedet på Iden, står det Io (I d e n) . Med andre ord en navneforandring som blev foretatt for ikke mange år tilbake. Kraften bak denne forandring var Knut i Haugen, sønn til Brynjulf. Her ser vi hvordan Haugen er blevtt slektsnavn. Hvordan Knut i Haugen kom frem til navnet Io aner jeg ikke. En av stjernene til planeten Jupiter bærer navnet Io. Det kan neppe vært grunnen. Navneforandringen kan muligens komme av følelse av I d e n kunne ha noe dansk tonefall i seg. Tilfeldigheter skaper så mangt, også denne navneforandring som, om nødvendig, burde blitt Eie, fra hvilket Iden navnet synes å springe ut fra,- eidet som skiller Iden så sterkt ut fra Holsnøen.

Da Karl og Kari hadde gården ”der nord” var gården ved siden, sønnafor, i enda en Brynjulf’s eie. Denne Brynjulf var sønn av Ole, en bror av Gamle-Knut,- altså søskenbarn av Kari. De to Brynjulfene, som selvfølgelig også var søskenbarn fikk henholdsvis betegnelsene Brynjulf i Haugen og Slakter Brynjulf. Den siste fordi han slaktet storfe for folk i distriktet. Han var gift med Katrine, populært kant Kattrina.

Gamle-Knut og Oles foreldre delte med andre ord Iden-eiendommen mellom disse to brødre. Og på den tid var all mellomliggende mark mellom gårdene nord, Haugen og Lia udyrket myrland. Da slakter Brynjulf gav fra seg jorden til neste ledd fikk hans sønn Berthin den del av jordveien der nord og hans datter Marie delen i Lia. Marie var da gift med Kristen, som var fra Herdlø. Den grenen bar da navnet Kristensen. Denne gubben fikk tilnavnet Kristen i Lia. Reidar,- yngste sønnen til Maria i Lia, som så overtok eiendommen der etter sine foreldre tok igjen Iden-navnet i bruk og har nå delt eiendommen mellom sønnene Alfred og Bjørn. Vi ser ved dette hvordan det opprindelige jordegods, om en vil, er blitt stykket opp, nu delvis i småbiter. Og vi ser grener av slektstreet hvor døtrene til Alfred og Bjørn er Gerd og mine barnebarns seksmenninger.

Hvor-enn våre forfedre på Iden først laget sitt husvære har de vært her lenge. Steinalderfunn og bronseredskaper oppbevart i Det Historiske Museum i Bergen, herfra Iden er med og beviser tidlig bosetting. Da Bjørn Iden satte sitt hus opp, for ikke lenge siden, fant han en lekker liten stenøks som han selv har tatt vare på.

La oss enda en gang dvele ved navnet Iden som før denne stavemåte ble skrevet med E- altså Eden. Jens, bror av gamle Kari, ungkaren som blev boende hos sin søster, var litt av en leser,- og gransker. Har førte aldri noen av sin viden i pennen. En av han mange beretninger begynte med ”Ein i slekta… var i sine unge år så stri å hanskes med at han ble sendt til sjøss. Denne karen kom seg vel frem både som sjømann, og siden landeier i Skottland”, overleveringen har jeg fra en eldre fetter Ingvald K. Iden. Jens ante ikke den gang noe om utenriks-minister Anthony Eden og hans skotske avstamming. Her er og et av mange interressante spørsmål. Forbindelsene mellom det historiske sted Herdlø og Skottland har vært mangfoldig. Om så Eden skriver seg fra Skotter som kom hit, eller omvent, får stå ubesvart fra min side.

Vi Nordmenn har en merkelig evne til å plukke på all ting. Mange har beklaget at stedsnavnet blev endre til Io,- et eksempel på minoritets-makt, da den er mest aktiv. Praktisk talt klarte en enkel person av slektsgrenen Iden å endre navnet,- kanske ved et innfall han ikke ville vike fra.

Den del av den i sin tid store eiendom som gikk fra Gamle-Knut til 2. Kari og Karl,- 3. Knut og Bergitte,- 4. Ingvald og Borghild,- 5. nå Knut og Randi er inntakt fra det tidspunkt Kari fikk den. Den del som gikk fra Ole,- til 2. Brynjulf slakter, - 3. Berthin og deling med Marie er som nevnt veldig oppstykket, hvorav det der nord blev solgt av Berthin’s sønn Ole til gartner Søderstrøm. Likens ser dere hvordan jordparten Kari’s bror Brynjulf i Haugen fikk også er oppstykket. Bl.a. solgte Ole Haugen all sin del av utmark til Friluftsområdet for noen år tilbake. Presset var sterkt mot dem der nord for å gjøre det samme,- men de holdt stand. Den del har dermed muligheten i seg til å kunne bli drevet som gårdsbruk enda en tid.

Så noen ord om ”Spelhaugen” i samme slengen, stedet som bestemor Gerd og jeg kjøpte i 1948. Vi kjøpte vår første del av vår nåværede eiendom av Brynjulf Io,- sønnesønn til Brynjulf i Haugen,- populært kalt Brynjulf i Varneset av de denne del av de opprinnelige ”herligheter” bærer navnet Varneset. Kjøpet gikk i orden ved hans far Knut i Haugens godkjennelse, i det jeg var et lem av den store slekt. Vi gav kr. 400,- for den første spisse tomt som senere har fått et bedre utseende ved et så flott ord som ”tilleggsjord”,- alt selvfølgelig av slektens tidligere ”herligheter”. Navnet ”Spelhaugen”, her var en leikeplass for årfugl i forne tider. Hytten blev bygget i 1958. Vi bodde da på Madla ved Stavanger,- men var klar over at mitt neste tjenestested i Forsvaret ville bli i Bergen. Mer om det kanske senere.

Fletene, som flere av dere barnebarn har vanket på, har og en morsom historie, som er snodig å tenke på. Karl og Kari tilbød Fletene i sin tid til det trolovete par Johannes og Berthine. Det var ikke dyrket den gang. Ho Berthine var ikke lysten på det. Jordskifting og salg er grunnen til at stedet nå er ”Sogno’s”, fru Christensen. Navner som Kårbø, Husebø, Straumøy o.s.v. av fastboende på Iden i dag,- forteller om innflyttere. Det ville bli en altfor stor oppramsing å ta med hver enkelt av disse i denne lille ætteberetning. Å være jordeier den gang brødrene Ole og Knut fikk hver sin del av ”herlighetene” av sine foreldre, med påholden penn fra farens side,- var storfolk å regne. Selvfølgelig ville det vært av stor interesse å gå lenger tilbake i alle grener av vår slekt. Her hvor dere skimter et sett av tipp,- tipp,- oldeforeldre er vi jo ikke så svært langt tilbake i tid,- omkring ca. 200 år.

 *****

Det var tilsammen 7 hus av forskjellig slag og størrelse på tunet der Ole og Knut, pluss flere blev født. Ha da i tankene at veiene som skjærer den gamle tunplass ikke eksisterte. Dersom slektenes første bosetting her var ved Straumen, hvilket ikke er usannsynlig,- da må det ha vært i tiden lenge før foreldrene til disse to,- hvorav vi vil følge Knut og den gren. Lia og deromkring er de fleste fund fra og er en langt lunere plass enn der nord.

Å hvor mange spørsmål en stiller seg ved tanken på slektsgrenene. Men det rare er at når en går og rusler her omkring har jeg en følelse av endog å være i kontakt med foreldrene til Knut bl.a. først ved granskning vil en kunne finne svar på noen av spørsmålene. Var noen av slekten med å jaget Svenskene ut av Bohuslen i 1799,- hvor 2 - 3 tusen mann døde av tyfus da de kom tilbake til Fredriksten? Neppe. Vi vil ikke engang få vite hvem søsknene til Ole og Knut var,- uten gransking. De var den menige sliter,- kulturbærere, blant alle, alle dem det ikke blev skrevet noe om. I vår slekt, som andres her vest ved havet, var også navnløse sjøens helter. Sjømannsbedrifter i vår seilende handelsflåte er heller ikke nedtegnet. En offiser som gikk noen kilometer til fots i den tid,- i lesebøkene med ham.

Nå kommer jeg kanske litt på avveie, men litt sammenligningstoff vil ikke være av-veien. Datidens moderne militære sykehus f.eks. Vinduene der var forsvarlig tilspikret. Luften ble fornyet ved opphengning av tjærekvaster. Det var et betydelig fremskritt da de dobbelte senger blev innredet,- to og to over hverandre. Militærvesenet var kulturbærerne den gang,- tenk. Men selv innenfor disse etablevssementer var intet latrine-system. En kan lett forestille seg om-givelsene. Det var først i Kong Oscar I’s tid at latriner blev innført på norske festninger.

Ie-folket som andre med florshus,- hvor kummerlig enn de var,- hadde møttingrenna,- anvent nær opp til våre dager. Mengden av skinn og åkler bestemte stort sett sengeplassene. Jo, jeg har ofte foreldrene til Knut i tankene,- klasseforskjellen på kirkegården hvor folk blev gravlagt etter rang og verdighet. Og det kan man se noe av enda. Hvordan kunne offiserene den gang ha kusk og tjenerskap? Hestene var dyrere å holle enn kusk og tjenerskap. Et av de lege-midler som sto høyt i kurs var et måltid varm mat,- sennep mot sjørbuk. Tyfus kom av noen dunster fra bakken.

Godt det ikke var leger heromkring,- for slik var det opp mot Knuts dager. Napoleonstiden og årstallet 1801 da Nelson gav det store Danske rike en kilevink,- rakk det til Ie-landet? Jo, jeg tror meldingen om Nordens største sjøslag hvor nordmenn og dansker kjempet side om side rakk Ie-folket. I alle fall fikk de, som andre i landet, føling av det noen år senere,- og år framover. Om Ie-folket rodde til Danmark etter korn en eller annen gang i løpet av de mange krigsår, vet jeg ikke. Men krigstiden satte fart i mer dyrking av korn, også her. Åkerlappene økte i antall og størrelse. Bønder lider vanligvis ikke direkte nød av krigstider, ikke dem ved kysten. Så jeg tror ikke det var barke-brødstider på Iden dengang. Hvor skulle de evt. ha tatt barken fra? Nød led sikkert mange i Norge,- som ellers i Europa den gang. Men i Norge var det for mange en gullaldertid. England kjøpte vår trelast. Norske skip seilte på England, en merkelig krig. Redere jobbet der de tjente penger,- de gode engelske gullpund. Den norske almue sultet,- korn nok i Danmark,- men fraktene var for lave.

Jo, det hører med til tankene omkring slekten. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at en eller flere fra grenene her vest var sjømenn,- kanske også med private kaperskip. Bergen hadde kaperskipfartøyer,- (kaperfart er sjørøveri med myndighetenes godkjennelse, drevet av privatpersoner for egen regning) og fiskere har alltid vært gode sjøfolk. Få i ungeflokkene fikk jord og grend. Noe av Jens fortelling har sannhet i seg,- under alle omstendigheter,- brødet.

Mange ganger har dette spørsmål streifet meg, også da år utenfor landet. Blev noen av slekten tatt til fange under den merkelige krig mot England? - og ført til fangeskipene i Portmout eller Spithead. Jeg har vært på de mørke   banjerne sammen med disse karene i tankene,- og letet etter slektninger.

Sikker, det er at flere i slekten har tilhørt den forsvarsgren som opprettet optiske signalstasjoner rundt Norges kyst den gang, kystartilleriet. En av disse stasjonene var på Eldsfjellet den gang, som i årrekker etter. Ungene kunne bedre semaforsignalene (optisk signalmetode) enn sin abc, fortelles det et sted,- de som hadde abc da!

Vi var blitt Napoleons allierte og Englands fiender,- stikk i strid med våre interesser. Våre fedre putret seg gjennem dem så godt de kunne. Om sommeren vakt på Eldsfjellet og rokanonbåter i distriktet. Om vinteren var noen av karene her i arbeide på de såkalte provideringsfartøyer. Der bør vi også se dem ved siden av dalige gjøremål i forbindelse med jordbruket og fisket de drev. Så kom 1814 hvor noen skriftkloke hadde funnet ut at Norge skulle gis til Sverige som et annet bohave,- men heldigvis under vår egen grunnlov og administrasjon. Norge var et selvstendig rike,- forenet med Sverige.

Fedrelandsfølelse og patriotisme blev sterk i våre slekter her vest fra frigjøringsdagene i 1814. Ingen av slekten har tolket den i skrevne ord,- men den er sterk og levende den dag i dag.

Et lite villede av tiden: i 1817 fikk Norge sitt eget Søe-Militaire-Corps,- drenge fra 8 års alderen. 15 år blev de lærlinger og 18 karle. Drengene fikk rug istedet for kostpenger,- gryn, malt, rug og smør som de fikk utlevert. De fikk 2 lerretsskjorter, 2 par strømper og ett skopar i året. ,- velstand. Yttertøy, nei. Kjøtt og poteter,- Nei,- kostbart.

Da Norge fikk sine første ”Dampskipe” ”Prins Carl” og Constitusjonen” var Knut i den alder at han hadde fått sitt første treskopar. Almueskolen blev innført på landet. En av omgangskolelærerne i distriktet en flink felespiller var av Rosslandslekten, Karl sin slekt. Knut fikk innføring i den edle kunst å lese og skrive.

Jeg har kalt denne lille beretning for Ætten fordi slektsamholdet var av meget stor betydning i den eldste samfundsordning. Jeg håper dere kan se for dere de 7 små bygningene, heimastove,- kårståve, løe, fjøs, røykstove m.v. hvor Knut vokste opp. Boklig lærdom om bl.a. krøtterdrift, gårdsbruk osv. hadde ingen her. Noe så fint ord som ”Ytrelære” var ikke kjent. Erfaringene fra slektas ledd til slektledd gav visse teorier. Så også hva ”ytrelære” angår,- kreaturenes yteevne m.v. Tenker du deg bygningene på tunet,- kan du selv se at storfeet, kuene var små. Ja, det var små godslige, nøysomme dyr. Smalebeistene var og små i forhold til dem Knuten der nord i dag har. Men så var heller ikke dyrene forkrevende. Kraftfor var ukjent. Melet var verdifull menneskemat som ble lonsjet forsiktig ut til flatbrød og grøt, når det blev brukt. Poteter kom til landet rundt 1800. Jeg regner med at det tok sin tid for det edle sået kom til folket her. Men gamle-Knut, som vi nå følger, fikk den glede å både så og høste av disse gode jordepler.

Da oldefar Johannes og oldemor Berthine hadde sine pensjonistdager på ”Loftly” uttrykte han en gang beklagelse over at det ikke lenger var hester på ”Io”. ”Me hadde hest ”so longt eg veit om”,- sa han bl.a. Da går jeg ut fra at hans bestefar ”gamle Knut” var tidlig hestevant. Og jeg ser for meg den tettvokste småkaren i skinnbrok og lerretsskjorte, rundt og rødmossen, blåøyet og fornøyet ved siden av en liten, snill blakk fjording med langt faks,- to gode venner. Vogn hadde de ikke her da. Slede ble brukt både sommer og vinter. Her var ikke veier, kun stie-tråkk og kjøring vesentlig på myrlent terreng. Det tyngste ved de små sledene var eikemeiene,-”frå skojen” Lassene var aldri store. Hesten skulle ikke slite. I slotten,- med godt høyvær, bar de høyet selv, framfor å hente hesten fra utmarken ”for nokre høybørers skuld”.  I gamle-Knuts dager, kanske også før den tid, må det ha vært litt av et ”statussymbol” å ha hest på disse kanter,- skjønt ”status” var ukjent begrep. Menneskene har nok hatt en form for stolthet selv av små eiendel og gods, hvor langt en går tilbake i tid. Var det torvkjøring hadde de karmer på sleden. Hesten brukte vanligvis den fart som passet for terreng og gjøremål,- men litt løping blev den kjørt til av ungdommen. Knut var vel ingen unntakelse i så måte, selv om han mante til forsiktighet når han selv hadde hånd om ”jord og dyr”. I naustet og ved ”ludnane” velholdte båter og fiskeredskaper, etter datidens forhold, - velstandsfolk.

*****

De fleste av dere våre barnebarn har funnet glede i å bestige Eldsfjellet, hvorfra dere har sett de mange prestegjel, og skuet til havs. La oss gå en tur i tankene, noen år tilbake i tid, før gården blev delt mellom Ole og Knut. Det har lenge vært et ufyselig vær med storm, regn og tildels snøfokk, i januar måned. Men ved måneskiftet stilnet det av og gikk over til barfrost. Det ligger et lite blåst snelag over de tilfrosne marker.

Stien til Eldsfjellet markerer seg ved det harpakkete snelag mellom lyng og einer. Skog finnes ikke, bare kjerr. Trollaktige rotstubber stikker opp hist og her av torvmyrene. Ingen bosetting uten brensel fra disse. Eimen av torv-fyringen fra heimetunet følger oss lenge på veien østover mot Eie. Solen er i ferd med å smyge seg over Eikelands-åsene. Skaren bærer for det meste, men en og annen gang siger treskoene gjennem. Hjortespor, spor av rev og smågnagere gjør turen lettere å gå. Årfugl letter tungt fra bakken, en fugl var ikke var oss før vi kom nær opp til kjerret hvor de beitet. Familiegruppene av alle plantesorter Ie-marken har er i dvale. De vintergrønne lyng og kreklingplantene,- smilende venner på vår vandring, har en evne til å riste av seg sneen. Den friske fargen av einer, grønnere enn noen sinne, mellom snefonner, frisket og turen. Østenvinddraget er noe kald,- nesedrøppvær. Pål (min bror) stopper opp, blir stående med undrende ansikt mot bakken ”Her, se det fine billedet strået har laget i sneen”. Et gresstrå hadde svaiet i en halvsirkel under vindkastene. Frøstengelen hadde så laget et tankefult billede som nå var tilfrosset. Ved Eie ble to- tre seler, kobber, forstyrret av oss. De sparsomme solstråler hadde fristet. De vraltet uti der hvor Skurtveitmannen hadde bakset ut storebåten. Isen var ikke tykkere. Før oppstigningen, ”Der,- der er noe snehvite fugler”,- Gry (tante Karis datter) oppserverte dem. Det er lirype i vinterdrakt, med sine sorte styrefjær. Et av de gamle havørnspar som har sin boplass på en hylle i fjellet seiler over oss mens vi med treskoene i hendene klatrer den bratteste uren mot Eldsfjell-toppen. Vår største rovfugl, der er reiret av grener, kvister, lyng, tang og mose.

Vakthytten er forsvarlig stengt. Det er fred, ingen seilende fiende, ingen rokanonbåt er å se. Men ved Fløholmen, i Sandviken foregår der noe. Et landnotekast er gjort i grålysningen. Fugl over stenget og sild i nota forteller at det er føde og for ørnene her nord på Holsenøen. Vi dveler litt ved fellesskapet,- her fra oven. Den kostbare landnoten er felleseie hvor Vågsbuen og har sine parter. Nu håver de den store fete silden som gir godt igjen for dalerne hver har lagt i fellesskapet.

Solen er nær to timer på vest, ikke mange hustufter å skue. Herdla og kirken virker som den Hellige stad,- husklyngen der nord på Iden gir og ånd og mening,- for en opplevelse. Se, sier Tom (min bror) før nedstigningen,- ”en hjorteflokk i utkanten av den knudrete skogen på Rossland”.

*****

En dag i naustet der nord, sammen med min far. ”Me hadde ein storebåt ette besten,- men den e inkje meir”. Det er mangt som ikke er mer, min kjære far. La oss allikevel ta en ny tankeferd.

All ferdsel til og fra Bergen var med egne farkoster. Den smekre Oselver med sine brede bordganger, en som føyet seg etter sjøen,- en som du måtte trå forsiktig i, en du levet deg sammen med,- en trofast dame det var all grund å stelle pent med. De blev som oftest svært gamle. Noen lever ennå i svært høy alder, helgebåt og bruksbåt. ”Trå ikje i borå”. Nei, det gikk ikke an å hoppe i de båtene,- vesentlig færinger og sekseringer.

Knut er nå trolovet med Guri, antar det var det året frimerker ble tatt i bruk, 1840. Byturer hadde Knut hatt forholdsvis få av.,- da vesentlig sammen med sin far. Nu var de to nyforlovede på vei til deres annen bytur sammen. Ingen bytur uten varer med, og de hadde sikkert med et -og-annet for salg denne gang og. Mat-tina var i alle fall med,- en amber eller to med smør var sikker salgsvare,- nødvendig å få omsatt med gjevne mellomrom. Feringen formelig smilte som de to lykkelige. Nordlig bør fyldte seilet innover Herdlafjorden, Byfjorden og inn Vågen til Murhopen ved Strandgaten hvor de hadde kunder for sine varer.

De hadde nok bryllupet mye i tankene under denne byturen. Samtalen dem imellem hadde berøring med det. De hadde litt å rutte med. Gode ”konjukturer”, som det heter, fra 1830-årene hadde fått virkning også i Nordhordland. 1840 et nasjonalt gjennombruddsår. Kronebrud,- det skulle det bli. Bygdene fikk en form for lokalt selvstyre den gang. De to unge hadde grunn for å se fremtiden lys i møte,- selv om jordeiendommen blev mindre enn den faren til brugdommen hadde. ”Ein må jøna me de”, var et ordtak min far brukte når han viste sin hustru oppmerksomhet. Brugdommen Knut gikk til innkjøp av en så kostbar vare som et speil til jenta si,- litt av en investering den gang. Men så var og ramme fin,- og jenta storfornøyd. De kjøpte også et par kiper på ”muren”. Ostringene laget større og bedre kiper. ”Gamlingen” heime ville nok misslike et slik kjøp,- brakekiper hadde greid seg før,- vinterarbeide for ledige never.

I motbøren på hjemturen krysset de seg opp under Holsnøylandet og rodde resten. De var begge enige om å bruke ”peng” på opprettelsen av det private dampskipsselskap som var på folkemunne,- dampskips-ferdsel i Herdlefjorden,- det var jo som en liten drøm. Det var utsikter til at det kunne bli virkelighet,- bare alle i fjorden gikk inn for det.

”Godt eg har nåko i kisto”,- tenkte Guri under byturen, ”kisto ette ne mor”. Hun fikk nok å ha fingrene i, mye søm var ugjort,- symaskinen var ikke oppfunnet-. Nu hadde hun med seg ikke så lite ”kjøpetøy” og trå. Kveldene var lyse og lange. Prydsøm hadde hun noe av i ”Kisto”,- fikk vente med mer av den sorten.

*****

Dere vil, som jeg, gjerne ha sett noe av bryllupet i tankene,- men får nøye oss med å godta bekreftelsen på at de blev viet i Herdla kirke,- at det var mat og drikke nok til alle som deltok i bryllupsfeiringen de dagene det varte.

*****

Det er vanskelig å forlate Knut,- og Guris foreldre. Sikkert synes å være at Knut’s far ikke kunne lese og skrive,- neppe noen av dem. Likevel var det ikke vanskelig for dem å tro. Troen kom ved å høre Guds ord. De var barn i sin tro. ”La småborna komme te meg”,- dåpen blev tatt med det alvor den har i seg. Det usynlige evige var med i oppdragelsen. Herrens tukt og påminning var med dem daglig,- selv om de og hadde respekt for fegd og trollskap. ”Det fins inkje urett i sanning”. Jeg føler meg trygg på å kunne si ”De sannet sine missgjerninger for Herren”. Montro om ikke Knut og Guris største bryllupsgave i bunn og grunn var Ordet,- hva de selv kunne lese i sin egen bibel. Deres barn tyder på det. Jeg opplevet glimt av barneflokken deres. Kun datteren (Marta) som ble bosatt i Øpsen er ute av min erindring. Selvfølgelig var det som barn og tildels i unge år denne erfaring blev gjort. 

I dag er det lettere å forstå hva jeg opplevet den gang. Slektens kulturarv fulgte dem på så mange vis. Naturlig anlegg og evner fikk utvikle seg så langt økonomien rakk,- ellers ganske fritt. En av søskenflokken,- ho Kari, sa ofte når hun roste sine foreldre ”han far la aldri hand på øss”. For noen dager siden spurte jeg min mor, Berthine, ”Husker du gamle Knut og Guri”? Guri var død da eg kom te Io i 1906,- og Knut døde det året far og eg vart forlovd”. ”Hvordan opplevet du Knut”? ”Eg håtter inkje nåke spesielt, han var fredsommelig, fåmelt mild gammel mann”. En episode erindret hun likevel. Berthine hadde kommet i ordklammeri med Katrine, konen til slakter Brynjulf, en myndig dame med bestemte meninger, ikke lett å ordbinde. Etter dette sammenstøtet med den unge Hauglandsjenten forsto jeg at Kartrine hadde gitt seg. Da sa gamle Knut til ungjenten ”Å målbinde ho Kattrina har injen gjort før, det eg veit” .

Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det har vært trangt om plassen på gamletunet i brødrene Ola og Knuts tid.  Etterhvert som barneflokkene vokste blev det nok mange binger med småtroll hist og her, i kroker og kre. Stuehuset opp under ”Preikestolen”, som fremdeles er i bruk, er Oles verk, kan jeg tenkte meg,- og at han med sine flyttet dit en stund etter jord-delingen mellom brødrene. Når som brødrenes foreldre falt fra rådet Knut og Guri grunnen, som det het. På gamle tunet vokste de alle-fall opp de jeg nå vil gi et lite glimt av.

Spurte jeg min far, Johannes, om sine tanter og onkler fikk jeg ”Eg har inkje nåke å utsetje på nåken tå de”. I mine ører lød det som ensbetydende med,- noen skuffelser. Han gav aldri vondt ord om noen, til mine ører. Om han noen sinne i det hele gjorde det,- vet jeg ikke. Montro om han hadde følt en viss skuffelse over sin onkel Ole,- han som kjøpte den eneste murgården i Geble Pedersensgt, nær kronengen? Det skjedde kort tid etter av vi kom til Kronengsgaten i 1915. I mine øyne var denne Ole mer Købmann enn forretningsmann. Men da han hadde levert forretningen fra seg til sin sønn opplevet jeg ham som en annen. Denne høyreiste, velkledde gentleman i sitt vinjakkeutstyr husket folk i ”Hødden” lenge. ”Gid for en staselig mann kjøbmann Iden var,- ja, din far også når han kom i fiffen” ,- har madammer i ”Hødden” fortalt meg. Jo,- når Ole gikk nedover til Skolten med sin lange bambusstang over høyre skulder og den flettede lille kurv i sin venstre hånd,- var han et syn. Han med fiskestangen og melarbeideren, søster-sønnen, kom bedre på talefot med hverandre da. Mange minutter av korte middagsstunder for melmannen, hadde de ofte på toppen av ”Fredens bolig”, - gravstedet ved Kronengen. De var sønner av slekten der nord hvor de begge hadde fått fisking i gave med det første treskoparet. I Ole-grenen ”vokste litt peng”. Derav dosenter osv. i neste ledd.

Så sent som i 1932 da jeg gjorde min verneplikt i Marinen, og var i Horten besøkte jeg datter til Knut og Guri hun som fikk betegnelsen Mossa-Guri. Hennes vandring før hun ble gift med blikkenslagermester Svendsen i Moss kjenner jeg ikke. Bare det at hun vandret så langt fra fødeplassen før 1900, gir en fortelling i seg selv,- og viser et eksempel på de mange spørsmål. Hvor blev de av. Jeg kom som sagt til hjemmet deres i Moss. Da var eldste sønnen deres Paul på feltet i Arktiske farvann som hvalskytter. Yngste sønnen, Konrad, var faktor (leder ved et trykkeri) forsto jeg. Der i huset, hos Guri, opplevet jeg det første pianoet i ”slekten”. Konrad var en dyktig fiolinist. En dame, muligens hans tilkommende, akompagnerte Konrad på fiolin. Begge var høylytt forbauset og skuffet over at jeg ikke var kjent med de verker og komponister de gav meg. Guri reddet meg ut av knipen med sitt lille velmenende foredrag om Iden-landet hvorfra vi begge kom. Hun førte oss til det karrige vestland, til foreldre og søsken og steder vi begge var kjent, steder og omgivelser de ”unge kunstnere” hadde mindre begrep om. ”De unge”, var riktignok begge eldre enn meg. De avviste høflig Guri’s innvitasjon om å dra til hytten, kolonihagehuset, hun så begeistret viste meg, på nordsiden av Moss, et sted ved sjøen. Da den myndige, høyreiste, pene ”gamle” dame viste meg sine hagevekster var jeg mer på bølgelengde,- skjønt mangt var nytt for meg der og da. Min manglende viden innen musikkens verden hang etter meg.  Men da far’s tante, Guri førte meg til prammen deres,- også nytt for meg, pram,- og vi kappedes om å fiske hvitting ut på fjorden et stykke gikk denne musikkplagen over. Vi var begge ”der nord”,- forskjellige steder rundt Ie-landet. Hun sa mye godt om sine foreldre og søsken,- og var stolt av å være en av dem, fra havet der vest, som hun sa. Hun formanet meg til å ”ikke gjøre skam på slekten”. Søk Herren, Leiv,- var de ord hun gav meg til avskjed.

Alt om disse søsken blir glimt,- men viser hvordan jeg har dannet meg et billede av deres besteforeldre, tipp,- tipp, tipp,- oldeforeldre til yngste Knut (tane Karis yngste sønn) i rekken pr dato.

Bror Brynjulf i Haugen, har jeg ingen annen erindrende samtale med enn denne ”Får du noe fisk”? ”Vært vel koka,- men inkje mykje bet i-an”. Brynjulf avsluttet sine dager, utendørs, med agnsnøre i en liten fering innenfor Hestholmen. Da var han passert 90 år. Ole Haugen erindrer sin bestefar godt, men vi må komme oss inn til ”stammen” igjen snart. Kari og Karl.

Men først noen ord om ”Rikka”. Hun hette vel egentlig Erikke,- men alle vi som hadde denne tante av far så kjær husker henne ikke som annet enn ”tante Rikka”. Hun var en spebygget, pen liten dame,- myndig og veiledende i sin tale og ferd. Hun arbeidet på et bryggeri i Sambrogaten den tid mine første erindringer stammer fra. Da jeg vandret på egenhånd til Dreggen og besøkte far min i boden der, var jeg bortom henne. ”Du må komme deg heim Leiv,- det er farle for deg her, me all den trafikken”, er et av minnene da hun kastet arbeidsforkledet og fulgte meg et stykke på vei, forbi Mariakirken. Bla.a var hun siden en gang vår påpassende, reddende engel, i Kronengen, da min far og mor, begge var innlagt på Haukeland sykehus for Tyfus. Rikka vandret mye rundt til sine søsken, deres barn og barnebarn. Jeg var nok ikke så begeistret over alle hennes formaninger den gang. Det var så mye vi måtte passe oss for - verden var full av farer. Jeg har og mistanke om at noen gav ”tante Rikka” meldinger om hvordan hennes store barneflokk skikket seg.

Det fikk jeg bl.a. erfare da jeg var kommet i den alder at jeg følte meg som en voksen kar. Hun var da kommet på et privat-drevet aldershjem, etter forholdene et koselig sted hvor hun trivdes godt. Jeg fant å ville besøke henne og gikk dit en dag på egen hånd. Min kjære ”tante Rikka” var glad jeg kom, men allerede ved møtet med henne skjønte jeg hun hadde alvorlige ord å si meg. Det kom også,- en lekse at så og så hadde hun ikke trodd om meg. Nei,- jeg hadde sant nok ikke vært den gutten hun helst ville ha i sitt minne. Leksen var meg vel fortjent for sidesprang jeg hadde gjort. Men enda henger dette i meg. Hvorfor skulle hun plages med mine synder? ”Eg ber for deg Leiv”, var de siste ord fra henne jeg erindrer.

Tilbake til deres foreldre, Knut og Guri. Vi vet at prestelønnen til da var av embedets inntekter, f.eks. kapitalrente av solgt jordegods,- faste avgifter fra bestemte gårder, landskyld og uinløst jordeavgift m.v. Om de hadde noen skyld på eiendom da de overtok den nevnte halvpart vet jeg ikke med sikkerhet. Da det ikke fulgte skyld med til neste ledd går jeg ut fra at de var frigjort fra den bør. Men det er fortalt meg at Knut, som andre i prestegjelet den gang, hadde plikt på seg til vedlikehold av embedets bygninger på Herdlø. Så og så mye tilhugget mursten til kirkebygg og annet måtte leveres til Herdlø og videre dagsverk utføres der,- muligens det var en form for avgiftsbetaling. Gamle Knut var en viden kjendt, flink gråstensmurer, fortalte en gang min onkel Karl meg, da han så mitt skrøpelige verk av sorten. Ikke alt fra hans hånd er revet, enda.

De opplevet mangt som førte til en revolusjonerende utvikling Guri og Knut, i forhold til tidligere generasjoner. Telegrafen ble oppfunnet i 1855, telefonen i 1876, sparebanken kom omkring 1850 o.s.v. De opplevet selvsagt ikke hverken å telegrafere eller telefonere,- for den første telegrafstasjon i landet kom først i 1906. Men de kunne lese om det og forundre seg over det ”ufattelige”. Med hvert nytt ”system” følger overgangsvanskeligheter. Metersystemet som blev innført i 1875 blev de ikke fortrolige med. De fortsatte å bruke de gamle målenheter. De forundret seg over mangt som skjedde den tid,- jernbanen som ble åpnet på østlandet f.eks., kunne de bare tenke seg. Tiden de opplevet var rik på nasjonal fremgang, stor politisk virksomhet,- og en langsom demokratisk utvikling. Folketallet i Norge økte sterkt den tiden. Almindelig stemmerett, for menn, blev innført i 1901. Folkeveksten gikk til industrien som var i vekst. Fremdeles var landsbygdene tynt befolket. Så sent som i 1930-årene var bosettingen fremdeles sprett i Herdla kommune, som andre steder i Nordhordland. Til Toya, Lene og Tony (onkel Jans barn), som nå bor i Åsane. Så sent som i 1932 var folketallet i Åsane herred i Hamre prestegjeld i Hordaland 2.759 innbyggere.

”Dampen” Guri og Knut var med og satset på kom noe senere til Herlefjordens drømmene. Nordre Bergenshus Amt, Sogn og Fjordane Fylke, besluttet å kjøpe dampskip i 1858. Skipene som kom fra Dunbarton i Skottland fikk navnene Framnes og Fjalir. Hoveddekket hadde oppbygning rundt maskinen,- ingen overbygning,- broen var helt åpen. Disse skipene anløp i sin tid også noen steder i Nordhordland,- for et fremskritt nu som frimerket var innført også her i landet,- og postgangen bedre ordnet. Noenlunde regelmessig gods og passasjertrafikk mellem byen og distriktene,- forbindelse med omverdenen,- for et fremskritt. Lokalbåten blev mer enn et kommunikasjonsmiddel.

Skillinger på kistebunnen, der de fantes, kom frem. Folk ville være med på eventyret,- fjordabåtene. Jeg kan tenke meg at stemningen var noe lik den oljeaksiefeberen en del ble grepet av for kort tid siden. Men,- her var det mann og mann i mellem som pratet frem de sparsommelige kistepenger,- noen fra deres forsøk i å bruke bank. Ikke alle fikk sølv igjen,- men de var felles om et stort fremskritt. Et av disse selskap fikk navnet Ytre Nordhordlands Dampskipsselskap,- som gikk i konkurranse med Lindås Masfjordens Dampskipsselskap. Det sistes driftskapital var fra ”strilepenger”.

En gang rundt 1875 kunne Guri og Knut reise med dampen. Dere får selv følge dem i tankene. Det tilårskomne ekteparet satt staskledd i feringen grytidlig en vårmorgen da en av ungene lå for å bore dampen. Dampen sakker farten, stopper maskinen og ”gutunjen” ror borttil,- setter foreldrene ombord. Byturen med dampen er startet, gutten ror fra. 

Et av de små dampskibe i Herdlefjorden,- ”Horden”, ny i 1885, husker oldemor Berthine, ”Eg har bora hedne monge gonge i Straumen,- nær Smibrygjo”,- monge sirupsfat, parafinfat og anna tung last har eg bakse i og or bår frå Horden. Da va inkje lett alltid”. Å få det i båt fra Horden var nå så, men å tenke seg til den lille, spede jenta bakse det på land og så dra det nord til ”Krambua hans Nilse-Brynjulf” var kanske verre . ”Hjalp han deg ikke”? Nei,- tenker jeg over det må han ha vært lat,- og hun fortalte videre hvordan hun slet mange ganger.

Tenk dere hvilken opplevelse det måtte ha vært å få dampen inn Ie-osen en gang i uken,- den tid. ”Horden” var 47 brt. med en liten 2-sylindret compound-maskin. Nei, det var ikke så stort et skip, men gikk uten å bli rodd. skipet kostet hele kr. 28.000,- skaffet tilveie ved nytegning av aksjer. Blant de mange selskaper som blev dannet her i Nordhordland kom i 1895 Alværsund og Mangers Dampskipsselskap. Selskapets fjerde og største båt fikk de i 1907. Den fikk navnet Herløfjord. Hun var 93 brt. Den pene, vel-luktende, lille dampen, med flush dekk og overbygning rundt midtskips, skulle jeg få følge mange, mange ganger til og fra Iden,- først fra, derfor kanske eimen slik i erindringen.

Først i 1911 blev A.S. Hjelme og Herlø Dampskipsselskap stiftet,- ”for å underholle en tidsmessig dampskips-forbindelse mellem Hjelme,- yter Herlø og Bergen”. D.s.L er i fra mars 1886, med den første trippel- maskin bygget i Norge, var først en utleiebåt. Den skiftet ofte eier, men kom til å bli pioneren i rutene nordover til Nautnes fra året 1911, under navnet ”Hjelma”. Aktiekapitalen til dette første Øygardelskapet var kr. 12.000,-, summen de gav for båten,- skipet. I 1917 fikk selskapet Lygar, som erstattet gamle, lille Hjelma, Leifen. Den store flotte dampen Øygar opplevet din mor Torjer, (tante Kari’s sønn), men da som motorskip. Det må hun fortelle selv om.

”Dar kjem dampen, gamle dampen,Ta på deg triskona og spring”  

Jeg har tidligere, i en annen forbindelse skrevet om en reise med dampen i mine guttedager. Interesserte lesere, lykke til (den mangler jeg!).

*****

”Dampen” til Iden førte til krambuvirksomhet. Etter Brynjulfsen som på den tid hadde gårdsbrukene til ”Sogno” og det i Lynghaugen, kom en ved navn Rasmussen. Han kjøpte Olsviken av slekten og startet friskt, bygde kai, bu, bakeri,- Ja alle de bygningene som fremdeles holles vedholdt av Haakon Halstensen. Dette var rundt 1910. Rasmussen mistet sin hustru etter at virksomheten var kommet godt igang. Som så ofte ellers,- faller hustruen fra faller mannen sammen. Det skjedde og med Rasmussen. Eiendommen, det lille gårdsbruk hvor bl.a. Vossastova står blev solgt til Andreas Eikeland, far til Harald med fler, de derfra på mannsiden som har tatt Iden til slektsnavn. Georg Halstensen, far til Håkon Halstensen med fler, kjøpte stedet ved sin fars hjelp. og fortsatte handelsvirksomheten m.v.

Georg Halstensen hadde god faglig utdannelse i maskinbransjen. En tid i sine ungdomsår var han maskinist og fyrbøter på en båt i rute til Hjelma. Nord i Øygarden et sted ville ikke dampmaskinen mer. Den sa plent Nei. Feilen blev raskt funnet. Skipet blev dregget,- ikke annet å gjøre enn å plukke stasen fra hverandre, og så ro til byen, på verksted med delen som trengte overhaling. Maskinisten og to andre rodde til byen i en seksering, fikk ordnet delen og rodde tilbake. Maskinen blev montert,- fyr på kjelen og dampen fortsatte ruten,- noe forsinket. Ingen ventet dampen ”før ho fløtte”. Folk var ikke vant ”å ga på klokko””. Den liflige lyd fra de forskjellige stimfløyter, noen med vakrere, vennligere låt enn andre, var fyldt av glede når de hørtes. ”Dampen me monge slags last ho hyste” var en venn som brakte godt samkven med folk. Ie-kaien var et godt møtested. En, jovial, staut herremann var i mange år bindeleddet mellom dampen, Ie-folket og folk omkring. Georg Halstensen var det jeg vil betegne som en real, kjernekar som gav i stillhet. Hallstensen bestyrte bl.a. poststedet Iden i mange år, også ved det endrede navn til Io. Noen abonnerte på dagsaviser da ruteforbindelsen forbedret seg til flere anløp i uken. En av plagene ved navne-forandringen illustreres ved dette eksempel: Til poststedet Kjerrgarden var det abonnert på Io eksemplarer av en eller annen dagsavis, vet ikke hvilken. Disse Io eksemplarer til Kjerrgarden kom av forståelige grunner til det sene     stoppested Io,- i enden av ruten.

*****

Så fant jeg endelig avskriften av det gamle ”Mageskiøde” av 8 mai 1787, hvorfra ”ætten” har sitt utgangspunkt. Alt i Ætten er videre bygget på litt kildemateriale, mest overleveringer, erindringer og egen erfaring. Ved avskriftene som følger ser vi billede av Garden Iden enda lenger tilbake,- og vår slektstamme herfra, enn 1787, de ca 200 år som jeg har antydet tidligere. Blant det interressante i Makeskjøtet ser vi bl.a. navnene Mons til Monsen og Johannes til Johannesen. Derved er vi gitt forklaring på det sansynlige opphav til min fars navn Johannes og hans søskenbarn Mons,- populært kalt Mons i Longeneset, en sønn av Brynjulf i Haugen.

Av skjøtet ser vi den halvdel av gaarden Iden som gikk fra Brynjulf Johannesen Iden (min tippoldefar x5) til hans ”kiære Søn Ole Brynhildsen (tippoldefar x4)”. Ved skjøtet synes det derved å være klart at denne Ole må være den som så igjen har delt den angitte halvpart med sønnene Ole og Knut (nei, han gav det til sin sønn Brynjulf, tippx3 som så ga Ole og Knut hver sin halvdel). Skjøtet har skjult i seg det forhold at vi aner den annen halvpart av Brynjulf Johannesens Iden ”det fulde jordebrug” går til bygselfolket ved en eller annen form for salg.

 *****

Landskyld var opprinnelig den årlige leieavgift av bygselbruk. Fra det 13de århundre ble det brukt som beregningsgrunnlag for offentlige skatter. Landskyld betaltes først ”in natura”, specis, fra det 16 århundre i penger.

Vi ser av skjøtet at Gaarden Iden hadde martikkel nr. 66. Matrikkel i denne forbindelse gir uttrykk for eiendommens verdi,- hvorfra skatter ble utlignet. I 1787 enda med vekter av smør og malt, ser vi. Matrikkelen har selvsagt blitt endret opp gjennem årene,- til endrete takster m.v.

Vi får forlate skattene,- eiendomskatt, formueskatt, inntektsskatt o.s.v. Den gang gikk skatter og avgifter stort sett til å holde embedsverket gående, og var vel en pinlig byrde på mange måter. Nu, når dette går til vårt fellesskap, får den enkelte glede av systemet. ”Ingen penger skaper sol i sinnet”, sa en mann til meg i dypt alvor. Den spøkefulle tanke slo meg,- hva den gang smør og malt var verdinormer.

 *****

Her er så avskriften. Den som vil gjøre en bedre gransking har i alle fall her et godt utgangspunkt.

Link - https://slekt.evaiden.no/filer/skjote_Iden_1787.pdf

Det synes å ha vært velstand på ”gaarden Iden” for tiden å være,- men neppe noen overflod. De etterkommere jeg har opplevet gir meg sikker grund til å si ”De aller, aller fleste hadde sol i sinnet, Noen lot kanske ikke solen skinne gjennem så jeg øynet det”.

*****

Jeg ser i alle fall sol i sinnet hos alle på gamletunet denne vakre sommerdag,- før slotten. Lat oss følge Guri,- Knut og noen andre av familien til et av de mange mange gjøremål,- ”i torvmarkje”.

Det var en solfyldt søndags-etter-middag. Gamle Knut,- som den gang var i sine beste år,- en høyvokst, skulderbred kraftkar sitter tyggende på et strå i sydhellingen av tunet. Den velgrodde hårpryd og kransen av skjegg rundt hans brunbarkede ansikt har økende gråsjer i seg. Broren Ole kommer og slår seg ned ved hans side hvor noen av Knuts barn lytter på erbødig avstand til de to gubber. Samtalen brødrene fører har nyhets interesse,- hva de har oppfanget med møtet med andre på kirkebakken før og etter preiken i Herdlø Kirke. Været har så en stor plass i ettermiddag samtalen. Begges skarpe blå øyne går mot nord-vest. Begge reiser seg,- noe langsomt, finner hver sine treskopar de hadde spent av seg. Merker til vurdering av været, overlevert fra slektens erfaring, blir vurdert i felleskap. Deres egen vurdering i tillegg fortalte dem ”han vært gover ei stond fram-ette no”,- ensbetydende med solgangsvind og klarvær,- torvvær og tørkevær. ”Kodne står fint jå deg”, sa Ole da været var fastslått. Jo, de var enig om at all vekst tegnet bra for året. De tok en tur sammen for å ta åker og eng i nærmere øyesyn. Til ungene sa Knut ”Då vært da torvmarkje for de so inkje ska skule i morgo”.

*****

Et nytt avbrudd. Det er en i barneflokken til Knut og Guri som ikke er navngitt enda. Henne må vi ha med før vi går i torvmarken. Randveig,- slik lød navnet i mine barneører. I mine spede guttedager bodde hun på Jægerhaugen, en åskam mellom Nyhavn og Breiviken,- da langt i utkant av Bergen. Det hvitmalte huset med trappefasade i fronten mot syd, virket så standsmessig til den spebygde eldre dame som vi bukket ærbødig pent til, barn skulle være barn, ikke noen nesevise oppløpere. Det skinte allikevel noe mildt og godt ut av de rene ansiktstrekkene til den myndige lille dame. Kanske den vaktsomme søndagsskolegutten ikke forsto seg på at enkelte mennesker er fåmelt overfor barn. Barn, en prektig barneflokk hadde enken Ranveig voksen da. En av døtrene, sannsynligvis den yngste, var så fiffent kledd ved en av våre visitter til huset, sammen med foreldre. Oppstaset hår, hennes vesen og utseende må ha tatt meg. For jeg husker hvordan øynene mine gikk mot bakken da jeg så at hun oppdaget min beundring av henne. Det forekom meg at fam. Ranveig var ”rikinger”. Det skulle ikke mye til før en fattet ting for ”bedre hos andre”,- eget hus, var storslagent. Den flotte redervillaen ovenfor Randveig’s hus medvirket nok til mine storslagne betraktninger. En sønn av Randveig, Johannes, har jeg hatt korte gode samtaler med,- lenge etter hennes og hele søskenflokkens bortgang. Han så mors slekten sin omtrent med disse ord. ”om fattigslige kår etter våre begreper må hele søskenflokken blitt båret frem av en gudommelig kjærlighet,- så rik var det at også neste ledd i slekten,- din far og jeg bla. har nye å takke Guri og Knut for”. Mange ville vært enig med han da dette blev sagt. År har gått, glemselens slør legger seg over våre fedre. Arven de hatt gitt tenker vi ikke på. De gav bevis for at familielivets ikke avhenger først og fremst av det innbyrdes forhold mellom foreldrene,- og deres forståelse av foreldres ansvar. Mange av slekten har fortalt meg vennlige ord og kjærlige handlinger fra ”de gamle”. Mangt har jeg selv opplevet i så måte. Sitat:  

”I bygge skal huset på ordets klippegrunn, så rokkes ei muren i stormværets stund”.  

Det var en varm natt til mandags morgen. De fleste av flokken som sov i gamletunet lå opp på ”Sengekvitlen”.  Sommeren var kommet for alvor. For en vederkvegelse å gå til ”kjedle”,- øse opp vatten,- friske masken med noen skvetter av det klare kildevann, så morgenen over Ie-landet blev enda klarere. Eimen av gresset og annen groende duggvåt vekst gav og grunn til å løfte blikket mot himmelbuen å viske en takk,- takkestund som gir kraft. Småoksen i floren gav bedende raut fra seg. Han, taperen i likestillingsprosessen, ville ut, ut i det fri, ”saman me hine”. Kyrne i utmarken beitet seg nærmere ”Le”,- grinden de kom til for å få ”ei så heima grå”, når de blev melket. Hesten foretrakk å være nær dyrene fra samme florhus. Den var allerede ved grinden. Det luktet så fristende fra bøen der hjemme.

Jens begynte en stuvtorv, slo litt rundt husegrunnen,- gikk til oksen og en kalv med lekkeriene før frokost. Guri hadde vært oppe bare en gang i løpet av den korte sommernatten,- så etter varmen. Gruen trengte ikke mer pass enn at glørne holdt seg. Grøt skulle ikke kokes den morgenen. Kald grøt smakte best i varmen. Hun hadde rikelig av sorten for den dagen. Fra hyllen nær sengebolet til ekteparet tok hun forsiktig ned to sett-ambere. Den tykke, fete rømme blev forsiktig skjeiet av og lagt i ”Kidno”. Resten vispet hun med en av bestens ferske bjerkevisper. De minste var og på bena,- bordsetet nærmet seg. Hver hadde sine egne bensjeer, på bestemte plasser i et stativ på tømmerveggen ved langbordet.

Besten’s og Knut’s ferdigheter i å arbeide nødvendig husgeråd kom godt til syne i formen på de lekre bensjeene. De måtte kunne tilfredsstille den mest kresne gane. ”Sukker på grøten”?, Nei, det var luksus rundt 1870, ikke anerkjent som næringsmiddel. Den skummete surmelken var snadderet til det grovmalte havremelet grøten var laget av. Ikke alle var særlig sulten etter søndagens sjeldne stormåltid, kjøttsodd. Noen tok mindre grøt enn melk i sjeene. Den stillferdige prat om nære ting og gjøremål for dagen var samtaleemner.

Hver takket for seg,- slikket godt av sjeene, og satte dem på sine spesielle plasser ,- kom i skade for å si ”bensjeer”, de var laget av horn, Hornsjeer blev brukt på Iden helt opp til min fars guttedager.- så sent som etter jeg blev konfirmert spurte han sin mor, Kari ”Fins inkje ein einaste tå sjeiene ette besten at”? Hun så spørgende på sin sønn,- i mitt nærvær,-  det blev svaret.

Jens var helt fra guttedagene en som gikk til gjøremålene uten nevneverdig konferanse med andre. Fikk han beskjed om et oppdrag blei det gjort. Det vanlige var at han tidlig selv så arbeidsoppgavene, alle årstider gjennem. Var det noe andre hadde glemt å gjøre, var stillferdige Jens den som ordnet opp.

Da Guri gikk på stølen om morgenen, sammen med torvfolket, kom Jens leiende hjemover med hesten. Han brukte ikke grime på hesten, leiet den i manken nå som gresset var for fristende. Han lot likevel hesten få de munnfuller den ønsket seg på veien til sleden som Jens hadde rigget til for torvmollkjøring. ”Ka ska du me hesten Jens”,- spurte faren ”Før helje modla eg opp-for torskåle. No e da tørt vær t få da heim”, svarte Jens, som var omkring 12 år gammel (dersom dette er rundt 1870 var Jens rundt 20 år gammel) den gang. Faren nikket,- og sa ”Da e grett da Jens”.

Guri slapp kalle på kyrne, De sto ved Le. Hun hadde med seg tre lakebrendte storsilder, oppkuttet i passende biter. Hun bar dem nærmest andektig i en nesten utslitt liten flisekurv. Randveig bar melkebråtene nå de var så mange på stølsveien. Knut og Brynjulf bar en sprinkelbåre uten karmer, mellom seg. To heimegjorte ”haker”,- spader,- velbrukte, lå og skalv opp på båren for hvert skritt de tok. Kari bar en solid kornstaur på venstre skulder og en amber med skummet surmelk i den høyre hånden, ”tøstedrikk”. Randveig åpnet le og passet på at ingen av dyrene smatt inn på bøen mens følget tronet gjennem til dagens dont i Ie-marken.  

*****

Den 8 jan. 1976 leste jeg følgende ”oppsiktsvekkende” store nyhet, fet overskrift:

Utmark og innmark er samme sak for kyst-bonden. Det fortelles av en jordstyretekniker at kyst-jordbruket har oftest magrere resurser enn flatlands-jordbruket. Ser man tilbake i tid finner en mangt av nyhets-interesse, i det gamle. Ofte kan en undre seg over ”oppdagelsene”. Artikkelen var positiv og munnet ut i at man må være varsom med utparselering av utmarksområdene til bebyggelse o.s.v. Måtte krefter som virker for å øke avkastningen av all jord, indmark som utmark, lykkes.

Hunden, en liten tispe, var selvsagt med,- en sort buhundtype. Navnet på Ie-gard-hundene, der nord, er ofte blitt gjentatt.”Pass-op” og ”Flinken” har ofte gått igjen. ”Mørkri”,- og de andre kyrnne Guri melket i marken, var små rolige dyr, vant med rytmen, hjemme som i marken, virket like fornøyet som folket selv,- ikke noen stormelkere,- men. Godpraten og saltsilda gikk kreaturene lange veier for å få.

Det var varmt i været, Kvinnfolkene hadde ”kasta” undertøyet,- befriende og svalt under de sie stakkene. Mannfolkene, både Knut og Brynjulf gikk uten ytterplagg ”i onneklena”,- sommerantrekk der nord. Til torvdagen hadde Guri funnet frem sett til dem som passet for gjøremålene, utgåtte underbukser med lapper både bak og på knærne. Guri hadde hatt ”Taus”,- tjenestepike noen år, ikke nødvendig nå. Brynjulf og Kari hadde lest for presten, Randveig skulle begynne, og så gikk det slag i slag. Ofte kom de tanker til Guri, mer enn tidligere. Hadde redet gitt dem den kraft til å mestre bylivet om noen av hennes kjære skulle finne levevei der inne hvor mangt kunne føre dem på avveie. Slike tanker gikk hun med på hjemveien da hun møtte Jens som kom nordover med hest og slede. De stanset for noen ord noe hesten nøt ved gode jafs av bømarkvekstene. ”Dar e lite mjølk i gamle Mørkri no”, sa hun i det de skiltes.

Knut og Brynjulf skar de våte, sorte torvkaker på størrelse og skabelon som brede teglstener. Karene gikk barbent med underbuksene godt opp mot knærne. Hver torvkake blei lagt forsiktig på båren. Da båren var dekket med et lag av de seige ”kakene” bar jentene båren et stykke bort på lyngmarken å la hver kake forsiktig ned, en og en med passe mellomrom.

Marta stelte hjemme og passet de minste den korte stunden moren var på stølen. ”Skulen”, ungdommen fra Rossland var kommet for å gi barna på Gaarden Iden siste skoledag før slåtten,- repetisjoner for de yngste. Av den grunn deltok ikke Jens ved langbordet i stuen den dagen,- ”skuleståva” mellom måltidene.

Å ”vadle torv”, hette den operasjon jentene utførte,- karene ”skar” torv. Mens jentene vadlet, hvilte karene iblandt. Når mannfolkene skar satt jentene seg ned. En viskende samtale dem imellem, var ikke for karene å høre. Ranveig hadde observert forskjelligt som tydet på at en av dem Kari gikk for presten sammen med, Karl Rossland, var mer enn en konfirmant-venn av søsteren. Kari var alene konfirmant fra Iden det året de leste sammen (Karl blei konfirmert i 1863 og Kari i 1867 samme dag som Ole sin sønn Brynjulf). Fra Vågen var det fler. De kom roende til Ie-vågen, hentet Kari, og satte henne av der etter endt lesing for presten på Herdlø. Å lese for presten hadde andre sider i seg enn å repetere”katekismen”. m.m. De unge rodde og seilte,- for mange lange strekninger, til og fra Herdlø. Dugleik i båt, fellesskapet i all slags vær, var blant erfaringene. Lagene som rodde og seilte dette første ungdomsåret blei en sammensveist gruppe som ofte blei omgangsvenner for livet.

Randveig sa bl.a. ”Dar e nåke meir mydlo deg og han Karl”. Kari forsøkte å slå det bort i spøk,- men innrømmet at hu hadde mye til-overs for konfirmantvennen sin. Allikevel sa hun ”Da e no gutane, begje Brynjulfane han kjem for å prate me i heljene”,- noe Randveig fniste bort. Båren var full igjen. Mens de gikk og vadlet torv frem til middag blei Karl nevnt flere ganger, begge enige om at han var ”ein støvande kjekk kar”.

”Du får sjå å få tå deg nåke tå håre Brynjulf,- og skjeggflisena” var en av setningene til faren, mens jentene var på avstand. ”Ho Randveig e so nem me sokse”. Sønnen var enig i at det trengtes,- men det hadde vært kjekt om de hadde en bedre saks i huset enn den gamle ”sauesokse”. ”Sokse e go nok, bære brunne”. Dette ble opptakten til en diskusjon dem i mellem, under arbeides gang. Brynjulf gikk fra saksen over til husene hjemme på tunet. Han pekte på at flere var i dårlig forfatning at det trengtes mye ”vøling” om tunet fortsatt skulle holdes i hevd. Faren var ikke uenig i det, men avsluttet samtalen nokså krast ”dar vært vel ei rå me da,- skav skjeggflisena føst”.

Jens hadde alt vært hjemme med et lass torvmull. Okse og kalven hadde fått frisk ”onnebredsel”, resten tømte han i et hjørne av ”torvsvåle”. Han så da at det var på høy tid til Iden-folket begynte torvskjering. Ikke var det mye ”kveksel” heller. Jens hadde observert at torvkarene ville få mye baks med en stor rot som kom mer og mer til syne etter hvert som de skar. Han hadde med seg storøksen ved andre vendingen. Faren hjalp gutten med snuingen av sleden,- så øksen og sa ”du tenke på alt”,- tok øksen og satte den med et slag i rotstammen. De ville nok få bruk for den, kornstauren og vågematen, eikestokken som lå der fra fjorårets torvtaking. Plassen de tok torv på lå så høyt i myrlandskapet at de kunne få det meste av vanntilsiget ut. Etter at en smal grøft mot syd var skjært opp, og vannet seg ut, var solen middag. De hjalp Jens med å skyfle sammen og lesse karmsleden med resten av den tørkete torvmull. Bak hest og slede gikk Iden-folket til dagens store måltid og middagskvilen. Jens tok seg av hesten,- leiet den til utmarken igjen. Ved grinden blei de stående å se på hverandre,- til hesten sprang kneggende mot Grønestølen der slektens kyr beitet. Guri satte seg ned nær Jens da han hadde sitt måltid, etter de andre. Med navnedatteren på fanget roste hun Jens over hvor fint han hadde gjort for de to i floren,- og hvor bra det var ”å få heim strø att”.

Mens torvfolket gikk til utmarken igjen, blev bordet i stuen klar for videre ”skuling”, med tavle og griffel (en type rissepinne brukt til å skrive på en tavle),- var Jens allerede gått til sjøen. Måsen og ternene over Ie-osen fristet ham.

I marken blei det mye baksing før de fikk landet den store fete rotstokken. Rotstokken fikk de senere opp etter hvert som skjæringen skred frem. Ny forsyning av ”tørstedrikke” hadde Randveig tatt med. Tørkalyren var i salteste laget, mente jentene. Den store treøsen i amberen kom ofte til anvendelse. Hvor lenge den velformede, sandskurte øse hadde vært i slektens eie, det skulle vært kjekt å visst.  

Randveig som hadde vært noen byturer, sammen med andre, de to siste årene, gjentok hva hun hadde nevnt for Kari tidligere. Eg stryk te bydn ein dag”. Hun kunne ikke gå hjemme lenger, mente hun, dårlig med plass som det var. Moren hadde jo sagt ”Du må sjå å få deg inkvart, ett kvert no”. Jentene var klar over at det ikke var med lett hjerte dette var sagt. Kari hadde vært ute og ”tent” et års tid,- og visste hva det var. Nå var det Ranveig’s tur. Hun hadde ikke noe mot å prøve seg i byen, og mente det ville gå bra,- etter en viss overgangstid. ”Du har go to i deg Randveig,- men dar vil gå mange tåre”. var Kari’s ord til søsteren da arbeidsdagen var slutt.

Fire store seier,- to i hver hånd kom Jens drassende med fra sjøen,- før torvfolket kom hjem, og de minste fulgte moren på stølen om kvelden. Sporene slepte i bakken. Jens var kortvokst for alderen, fiskene virket større av den grunn. Men hver sei var på va 5-6 kg hver. 

Skolelæreren som var i ferd med å forlate Ie-tunet for dagen da Jens kom smilte til gutten, takket for skoleåret,- som gjorde Jens forlegen. Han hadde hatt i tankene å gi ”skulen” en fisk, derfor så tidlig i land. Nu hadde han vanskelig for å få sin tanke utført,- men det kom til slutt ”vil du ha eine jå meg”?. Det ville Rosslandsmannen så gjerne. Hvem så hadde størst takk i sitt sinn er vanskelig å si. Jens var i alle fall takk-nemlig over at ”Skulen” tok i mot.

Kokt fersk sei og lever, hadde nok ingen imot til kveldsmåltidet, Poteter til fersk fisk var unødvendig. Rotveksten var en bedre salgsvare enn fisken. 

Godværet holdt seg. Det gikk unna i torvmarken. Noen gode tørkedager og torvkakene var fast nok til å krakkes. Begge Guriene var hjemme da hele flokken ellers gikk munter og glad til verket. Det var morro å krakke torv. Så fort gikk det ikke for de minste,- så hadde de til gjengjeld den aller største glede av jobben. De bygget huser,- for krakking var å sette 3 - 4 halvtørre torvkaker på høykant med en pyramidelignende helling innover. Vanlig var å binde disse sammen med en kake på toppen, flatt tverrlagt oppå. Det ble mange ”småstover” utover lyngmyren,- en meget praktisk tørkemåte. Noen brukte senere å såte torven i store staker. Ie-folket kjørte, eller bar det i hus, når så langt kom. Mens de yngste krakket drev de to eldste karene og løvde røtter, ledde det i opp i stor såter for tørking. Brenselbehovet for tiden frem til neste års lignende jobb var sikret ved alles hjelp i løpet av noen dager før slotten,- det neste felles gjøremål. Så kornskjering, med takket sigd, bunting og stakking,- håslott,- potetopptak, tresking o.s.v. Og inn i mellom hjemkjøring av torv og ved fra utmarken. 

Ved grøden i hus, høsttakkegudstjeneste i Herlø kirke. Var det preik i kirken var Ie-folket der. Takke-høytiden var det allikevel noe ekstra over, i og utenfor kirken. ”Fekk du mykje pote iår”, er stikkord på hva samtalene dreiet seg om der de møttes fra grender ”udi Herlø Skibrede”.  

Året hadde vært bra for alle. Noen hadde allikevel for vane å føre sytende ord over sine lepper,- hvor godt enn utkomme var på områder de hadde sin levevei. Det var ”f e g d” i å si de faktiske forhold, dersom fiske, fangst og jordvei gav godt naturelt utbytte. Man kunne komme i skade for å skryte. Det førte vondskap med seg. Huldrene var enda ikke helt forsvunnet. Man måtte stå på god fot alle veine.  

Om årsgrøden var god,- de små lader fulle,- så kom det en vinter av det uvanlig kalde og snetunge det året. Sneen lå så høyt over lyngmarkene at smalen ikke kunne fø seg ute. Stri jobb blei det å få dem hjem og delvis i hus. Smalhans blei det for alle dyrene lang tid den vinteren. Da mistet Guri sin kjære Mørkri. Hun klarte ikke se ut da det tunge skjedde at hennes kjæreste på bås blei leid mellom snefonnene i stien til nøstet. Guri grøsset lenge ved tanken på øksehammeren i skallen på sorte, gamle gode Mørkri, men felte ikke tårer som da dyret gav henne sitt siste raut i det de tok henne fra båsen.

Fire år (flere år) senere var tunet blitt merkelig tomt. Ole, med sine, var flyttet fra deres stuehus, som nå sto tomt. Nystuen nedenfor åskammen Preikestolen, var tatt i bruk. Hennes Brynjulf var gift,- overtatt den del av “herlighetens” ved Eikeviken, Olsviken, alt som blei gårdsbruket Haugen, som nevnt tidligere. Kari var trolovet med Karl. Randveig i Bergen, inne på fjerde året. Marta var for lengst konfirmert. Tegn tydet på at Øpsen ville blei hennes fremtidige bosted. Jens hadde og lest for presten,- var hjemme og hjalp der det trengtes. Utenom onnetider hjalp han bl.a. faren og Karl med grunnmurarbeider hvor den nye bosetting ”der nord” var i gang. At Guri og Knut i betydelig grad, etter forholdene, hjalp de to av deres barn som ved slektsbånd skulle fortsette jordbruksvirksomheten kan ikke betviles. Hjelpen var av såvel økonomisk og manuell art.

Gamle Knut var litt krass mot sønnen den gang i utmarken da Brynjulf i en klandervennlig tone pekte på svakt vedlikehold av bygningene i det gamletun. Tonen var i mot Knut’s natur, slik jeg har oppfattet ham.

Foreldrene til de mange prektige barn var tidlig klar over at de ville bli de siste som bebodde det gamle tun,- med all sin sjarm. Det var vemodig, spesielt for Knut som hadde sine barnsbens merker etter seg der. Det følger en form for smerter, i den som er øm, når noget laget av sine kjæreste, brytes i stykker. Han bebreidet seg selv, han den skylddige,- at så var på vei til å skje. Guri og han hadde stunder hvor de var selvbebreidende, og så neste stund ”ka kan me gjera”?. Det var intet annet å gjøre ved det enn de gjorde”. Ingen som legger hånden på plogen og ser seg tilbake er skikket for Guds rike”. Jo, de hadde sagtens mange trøstende ord,- men det var da godt iblandt og minnes. Allerede før de overtok den daværende ”ene halvpart av Gaarden Iden med derpaa staaende huuse, bygninger” o.s.v. var en ny utvikling i sving på en rekke områder. At mangt også ville nå Iden og forandre for-holdene, var de blitt fortrolige med. Nu syntes de forandringene skjedde raskere enn tenkt. Hva dampen førte med seg, på ulike områder, var de allikevel tilfreds med, i store trekk. Hustuftene vil ikke tilfredstille neste generasjons krav. Ombygging kunne ikke forsvares. En omfattende vøling slik Brynjulf hadde antydet i sin ungdommelige iver hadde ikke annen hensikt enn restaurering. Det var ikke aktuelt,- rikfolk var de ikke.

Generasjoners boplass var under avviklig. Barna var på vei ut av redet. Den gamle tømrete stue,- hvor alle minner formelig sang i veggene vil bli stående deres livsdager til ende. De ønsket ikke å endre på vant levemåte. Fra huset, som kårstue håpet de en gang å få vandre fredfult fra denne verden. Tømmeret, om det blei brukt fornuftig , ville vare slektsledd etter dem. 

Dagen kom da alle, untatt Jens, hadde forlatt redet. Hvilke ord de brukte når hver, på sitt tidspunkt, da deres kjære barn, samlet sine små eiendeler, og noe i tillegg, vet jeg ikke. De jeg fikk gleden av å møte,- som tidligere fortalt , gav meg det bestemte inntrykk at ånden fra bordsete, kirkegang og andaktstunder fulgte dem livet ut. Så jeg tror ikke å si noe galt ved denne påstand at de fikk ord som disse på veien ”Kast all eders sorg på Ham, for Han har omsorg for eder”. Ønsket fra foreldrene til de 8, åtte, barn (to døde som små) var at ingen måtte ta skade på sin sjel.

*****

Kari og Karl hadde flyttet inn i sitt eget hus. Ikke alt var nytt der heller. Under riving av de mange hus på gamletunet viste deg seg at mange al-stokker var vel anvendelige,- og blei brukt på ”ny-plassen” der nord. Den søndre del av det nåværende eldste hus der nord, blei hjemmet til Karl, Kari og deres ”smårollinger”.

Nu i 1976, bor som før nevnt, en sønne-sønns-sønn, oldebarn til Kari hans kone Randi og to smårollinger i den ca 100 år gamle stuen. Før de flyttet inn der gjorde de visse forandringer inne. De skar bl.a. ut en åpning i ene tømmerveggen for å få plassert en dør mellom stuen og det som i sin tid var et kammers med inngang fra kjøkkenet. Det var litt av en jobb kunne oldebarnet fortelle meg, da jeg kikket innom der en gang de holdt på med nyinnredningen. Når de først kom gjennem veggen,- så langt at de kunne bruke motorsag måtte sagblad skiftes to ganger. De var kanske litt uheldige med plasseringen av døren,- for sagens skyld. Der de skar ned kom de rett på sett av trenagler som bandt ”godstokkene fra gamletunet sammen,- minner innkledd av dagens bygningsplater. Formodentlig var det eikenagler.

I kårstuen livet smårollingene til Karl og Kari opp når de kom til Go-far og Go-mor på besøk. Og det gjorde eldste-barna til Kari ofte. Hos ”de gamle” var kjærligheten nøkkelen til seieren over det onde,- fortellingene til barna bar preg av det. De av søskenflokken til Karl og Kari som fikk oppleve besteforeldrene i gamletunet, i en alder minnene satt seg fast, kunne berette om det. Selv opplevet jeg ånden i fortellingene,- men kan ikke gjenta noen.Der fikk de ganske unge jentene prøve seg å karre ull, trø rokken, spøte, (strikke) og mangt annet. Jens, deres onkel, kunne og gi dem råd og veiledning i mangt. Kari’s eldste datter. Henne som jeg sikkert senere kommer til å nevne med ”tante i Nyhavn”, siterte ofte hva Go-mor eller Go-far hadde sagt til henne.  

Det var kommet krambu på Iden. Av de kostelige varer som da kom til-gårds var kandissukker,- den sorten som hang lik brune krystallbiter rundt en tråd. De gamle hadde kostet på seg den luksus å ha en klump av tungegottet i ledikken (et lite rom i kista) på en av de to kistene de hadde igjen i stuen. Ungene sto sjenert, sjelende på hverandre i spenning når Go-mor eller Go-far gikk til kisten og løftet på lokket. Blikket falt ned mot de brede gulvbordene da krystallbunten blei løftet opp. Når så skjedde hadde de gamle et fabelaktig lag til å få knepet små biter av klumpen. Smilende fjes tok gla i-mot hvert sitt lille stykke og sprang på dør. Blei kandisen oppfattet som “No må de gå heim te mammo”? Nei. - de måtte hjem og vise det for moren før de kunne ”ta da i monen”. Det var langt fra hver dag de gamle gikk i ledikken etter kandis.

*****

Åpne båter har som kjent vært brukt i uminnelige tider langs kysten. Sekseringer og åtringer hadde omtrent samme utstyr og innredning som i vikingetiden. Nu var dekkete seilfartøytyper tatt i bruk til havfiske og de første stimfartøyer i ferd med å gjøre sitt inntog for bl.a. drivgarnsfiske til havs. Iden gården, som lenge hadde hatt næringsgrunnlaget ved jordbruk og hjemmefiske, var ikke med i marsjen mot større fangster på havet. Boplassmønsteret fra lange tider tilbake hang i dem. Hovednæringen var jo opprinnelig fiske og fangst. En og annen fiskeangel av ben finnes sikkert enda, ett eller annet sted,- det forteller andre funn på Iden.

*****

Vi er kommet til Eldbjørgdagen, 7 januar, et av de gode silde år ved Haugesundskanten. 10 års tid før århunreskiftet, 1900. Johannes (oldefar) var i allefall født og hadde begynt å gå. Da Ie-folket var til kirke i julehelgen blei sildeforekomstene berettet. Godt innsig mot Trøndelagskysten ”Då tar me ne dar sør på nyåret”, var kommentaren, før Brettmesse. Et båtlag fra Sætrevik, Husebø slo frempå å ”ro i lag” med karer fra Vågen. Brynjulf Slakter hørte det og sa ”me har gadna gredd, og e på tur”. På den måten blei de tre båtlag som blei enig om å starte tidlig morgen fra Iden, den 7 jan., om været var laglig. Datoen skaffet litt diskusjon dem imellem. Erfaringsmessig var vinterværet kommet inn i en stabil, rolig periode undersøkende måne. Så skjedde. Dagen de tre sekseringene møttes ved Ie-landet lå lyngmark, bøer og fjell snekledd,- himmelen blå med gulskjær i syd-øst, og et lite nordlig drag i luften. Katrine (kona til slakter Brynjulf) og Kari så sine menn vel avgårde i det de rodde over til Øpselandet for å hente  Marta sin ektemake (Anders). De hadde sine beste storsildgarn, tauverk og blåser godt stuet i fram og bakskot. Seilet stakk frem om stevnen. De to på veien tilbake fra sjøen slo alvoret ved turen fra seg på den måte at hver fortalte hva de hadde lagt i mattinene bl.a. Ellers blei jo grødemengder søkt skjult. Katrine var ikke så open av seg i så måte,- kom med den bemerkning ”du har spekekjøt på levkukjen du Ka”. Kari pratet i grunnen uten særlig kontroll over hva hun sa,- bare håpet at hun snart var i hus. Og der kom endel av de mange tårer hun feldte i sitt liv. Marie,- den praktiske, tilsynelatende harde eldste-jenten fikk minsteungen vekk fra moren og sa ”ka e du sip føre no,- han far veit kan ha gjer,- og da e no fina veret”. Gråten gav seg, rytmen i nystuen gikk sin gang.  

Karene var godt kledd, skinnbrok, ullklær under linskjorte og vadmelstrøye, skinnlue og votter. Karl hadde nye skaftestøvler. De lå nær kisten hvor de hadde med bytte m.v. Det var for lite vind for seilføring ”me ror-an” var ordene når vinden ikke ga større fart enn den under roing,- eller det var vind og sjø mot som var tung,- og de mente å kunne avansere under slike forhold. En og annen gang så de seg forover, - hele tiden jevn roing med gode drag i årene. Før de kom til Heggernes så de en båt komme fra Berland og en fra Haugland. Det var litt av en konvoi, et prektig skue, å se de fem sekseringer svinge Askeneset. Karene var i godt slag, været fint, strømmen med langs land. Ytterplaggene blei tidlig for varm i. Strudshavn passet for rasteplass. Der var det bystomp å få. Utroen måtte markeres. Etter måltidet med ”Stomp” pluss smør og melk hjemmefra, gikk de noen skritt i land, før videre ferd. De hadde planlagt å ligge over i Sund eller Klokkervik hvis ikke for mye motvind og strøm. De rakk Klokkervik i skumringen om kvelden,- der fikk de ”longement” for natten. Storsilden var i ferd å ta land sør ved Espevær, fikk de høre. Neste dag seilte de fem sekseringene fra Herdlø over Bjørnefjorden i en frisk nordlig bris. Det fristet til kappseiling. Små forsøk blei gjort. Berlands-båten satte spri på fokken en kort tid. Men det var så pass bør at større seilføring enn det de startet med kunne være risikabelt. Berlands-båten lot fokken gå i stedet, noe de andre også gjorde. En stund var vinden så frisk at Ie-karene tok inn et rev i storseilet. Vinden jevnet seg etter hvert. Avstanden mellom dem ikke mer enn 7-8 båtlengder da de var ferdig med det åpne fjordgapet. Under seilføringen syntes vadmelsklærne å være for lite,- kaldt som det var. Brynjulf satt ”me roren”. De to andre blei fristet til å ta en åre ut hver da de kom i smulere farvann,- for å likke litt og holde varmen. Skjøtene passet de allikevel. Åretakene frisket skrotten. Mosterhavn var planen for neste stopp,- overnatting,- om alt lyktes. Den gode børen sørover brakte dem direkte til Espevær. En kar fra Bømlo et sted, hadde for år tilbake lagt dekk på en gammel engelsk kutter, - innredet den med doble køyer og litt utstyr ellers. Hauglandskarene og de fra Berland hadde leid seg longement der ombord året før og Bømlokaren ventet dem.

”Dar kjem ikje nokon frå Osterfjorden i år”, kunne han fortelle. Dermed fikk alle båtlagene fra Herdlø ”husly” på samme fartøy. I måneskinn fikk de kister og tiner m.v. ombord og ned i ruffen, banjen, eller hva en kan kalle plassen femten mann skulle dele. Den kvelden spiste de fleste av karene resten av grøt og melk hjemmefra,- godt smakte det og godt gjorde det før de krabbet sammen i bingene og sovnet,- med snorking så det sang i skottene.  

*****

Vi så av det gamle skjøte at Gaarden Iden ble delt i to,- senere hvordan denne ene halvpart har blitt stykket opp,- siste parten fra brødrene Ole og Knut til sine eldste barn. Det blir vesentlig den part av ”gamle Knuts” eiendom som gikk til Kari vi besøker med noen linjer fremover, å gå ut på ”de ytterste grener” er jeg ikke kompetent til. Dere ser  allerede konturen av hvor mange tette grener slektstreet derfra har. Men før vi forlater den opprindelige store eiendom ”Gaarden Iden”, som skimtes i skjøte anno 1787, da første deling foregikk, bør vi kikke litt på den ”annen halvpart” av Herlighetene fra ”Fieldet til Søen”. Det er gode grunner for å anta at den annen halvpart, for ca 200 år siden, har blitt solgt ut i parseller i løpet av en ukjent periode etter delingen. Alle bruksnummer ut fra det opprinnelige matrikkelnummer,- bosettingen som vokste frem, tyder på det. Oppsidderes navner, noen navn tidligere og flere helt frem til dato, gir godt grunnlag for denne påstand. Gjentagelsen er for å illustrere hvor folksomt det var blitt på Iden da Karl Rossland kom hit og giftet seg med ”Jordajento” Kari. Mens de tre svogrene er på fiske langt der sør, kan vi kikke litt på hvem foreldrene til Karl var, ”Karl i dalane”. Hans far hette Johannes,- så det mest sansynlige til oldefar Johannes sitt døpenavn er overføringen fra hans bestefar på Rossland.- ”Johannes i Dalane”, betegnelsen på folkemunne i distriktet, hans levedager ut. Mor til Karl hette Sesilie, derav søskennavnet til oldefar Johannes,- Karl og Kari eldste datter (nest eldste).

Dette ene settet av tipp, tipp-oldeforeldre de fra Rossland het altså Johannes og Sesilie. Og de på Iden het som mange ganger nevnt Knut og Guri. Ved de få personer som her er nevnt fatter vi grener og blad på slektstreet. Tar vi i samme slengen med at tipp,- tipp,-oldemor Guri kom fra Kårbø o.s.v. kan vi tenke oss alle de mennesker, bare her på Holsnøen, som burde vært innflettet ætten.

De to fra Rossland,- av omtale to strevsomme, vennlige småkårsfolk har jeg ikke mer å berette om. Det sies at Johannes var av ”Vossablod”. En gren av Johannes - Sesilie, et søskenbarn av oldefar Johannes blei grunnlegger av firmaet Knut Skurtveit A.s. (?) på Bryggen som driver i landbruksmaskiner. Vi kan muligens forestille oss hva disse tipp,- tipp,- oldeforeldre kunne si hverandre om det å få innsikt i tall, skrive og lesekunsten. Skatten de betalte for å få omgangskolelærer til sine barn var sikkert en belastning økonomisk. Men hvilken opplevelse,- å høre barna lese skriftens ord i hjemmet o.s.v. Jeg ser dem folde hender og takke. Hvilken opplevelse var det ikke da når skolestuen i Putreviken kom og deres barnebarn fikk nesten fri skoleundervisning. 

Putreviken? Dere våre barnebarn som har sett på skuten som ligger sunket i viken tvers over fra Spelhaugen,- og forestilt dere denne som en gammel sjørøverskute. Viken til høyre for denne, sett fra Spelhaugen, kaltes Putreviken,- noe som kanske og har gått i glemmeboken. Et stykke ovenfor viken er enda merker etter en grunnmur. Der var den første skolestue for Iden-folket,- de fra Eikeland, Ryland, Vikebø, Rossland og Skurtveit. Mange hadde lange veier å gå, dersom de ikke rodde. 

Dagen før svogrene rodde sørover var isen begynt å legge seg i Rosslandsvågen. Nå lå den over hele Vågen, i Garnviken, ved Hestholmen og store deler av Ie-osen. Enda hadde de kunnet bakse seg fra Øpsen til Ie-vågen og tilbake. Fortsatte frosten ville det bli vanskelig å forsere Ie-osen med dampen. 

Nord-ost-kuling, snefokk og ispakking innover Osen, hindret Øpseungene å ta seg frem denne dagen, for de hadde ikke båt ved Herdlefjorden. Ellers kunne de ta seg frem over Eikeland. Det ble ordnet senere i uken ”Der nord” var følgende til Kari kledd for skolegang: Marie den eldste gikk i sitt fjortende år, Sesilie 12 år og Knut rundt 10 år. Marie skulle snart lese for presten, en myndig, rettferdig og velvokst frøken. Sesilie, en liten spebygd smilende, munter lyslugget jente. Knut, en tett, uredd kraftig plugg som ville være like god som faren, om han kunne. 

Den mørke uværsmorgen med ulende vindkast og snefokk rundt husene fikk Kari til å tenke ekstra alvorlig på sin Karl og de som lå ute i havgapet etter storsilden. Hun hadde enda ikke hørt noe fra sin mann. Hun bekymret seg også over utrygg is. Strømsettingene fra elven ned fra Rylandsvannet, noe Karl hadde nevnt tidligere et år, var og i tankene. Gurine, i fem seks, års-alderen, den gode mammajenten til moren registrerte at mor Kari var mer alvorlig i bordbønnen ved grøtbordet den morgen. Hun var jo ellers så munter og glad sammen med barna. Johannes i tre-års-alderen sov. Strikkeplagg av ull, sokker utenpå treskoparene, langt opp over leggene, var godsaker å ha på seg. Kari trøstet seg til at Jens ville lose dem trygt over isen til skolen. Verre med de på havet i slikt vær. Marie vasset fremst. Sneen hadde fonnet seg opp enkelte plasser og det var vondt å se i snefokket. Men hun merket sporene og formelig skrek til søsknene ”han Jens e føre”. Når de rodde til skolen var møteplassen ”Smiebrygjo” de kalte, en felles bryggeplass hvor sjøhusene til Reidars sønner står nå. Nå møttes skolebarna hvor veien går ned til småbåtbryggen. Jens, som ofte skysset for dem der nord, når turen var deres, var på plass. Han ville ikke la dem gå isen alene i det været. Han bar en hesjestaur i ene hånden og en tauende i andre. Den ordknappe ungkar tok sin jobb alvorlig. Skoleungene likte nok ikke at han passerte Varneset,- gikk mot Spelhaugen og videre til Fletene. Ingen mukket,- alle fulgte han og krøket seg sammen så godt de kunne i det strie været, for jammen bet det isnende i kjakene over haugen i nord-ost. Marie, den eldste, gikk sist i flokken da de bega seg ut på den snødekkete isflate. Hver av ungene hadde en hånd i tauet. ”Held fast i toget”, sa Jens som vel var den eneste som skimtet land på andre siden.

Han hadde tatt peiling på Andåsneset - nytt navn - og banket stauren i isen foran seg. Marie så skyggene foran seg. Merkelig at utenatleksen hun hadde til skoledagen rant henne i tankene. Rosslandsvågen blei til Genesera-sjøen. De vandret over den,- og fryktet ikke. St. Mattæi Evangeliet cap.14. Moren hadde holdt den vakre lille boken i hendene dagen før. Gullkantede blader,- ny skrift, lettlest, hadde hun sagt til datteren om Det Nye Testamentet Marie hadde fått lånt av læreren fordi hun snart skulle begynne lesningen for presten. Boken var trykt på Bibel-Selskapet Bekostning i 1862 og var ny for Kari’s øyne. Skolemateriell kom ikke først til landsens skolestuer, ikke til Øygards-folket. Vandringen over isen, med snefokk piskende i ansiktet gav Sesilie tanker om faren,- hvordan med ham og de andre. Marie med leksene, gjentok et par av versene høyt ”Den fjerde nattevakt kom Jesus til dem vandrende paa søen” Neste vers, hvor disiplene trodde det var et spøkelse,- stompet hun i ordene. Men da hu sa høyt ”og de raabte af frygt”, snudde Sesilie seg, som gikk foran, ”Ka seie du Marie? Leksen lot hun være da,- men kunne ikke fri seg fra tanken,- i likheten mellom de som vandret på isen i stormen,- spøkelser i halvmørket,- og de som så Jesus komme gående på bølgetoppen mot disiplene og ropte til Han. Skulle isen briste var Marie fortrolig med at også de kunne rope ”Herre frels.” Jens nådde Andåneset,- alle kom velberget over, og han fulgte dem videre over haugene ned til Stekkeviken hvor Vikebønøstene lå den gang, der hvor Meierikaien er nå. Videre gikk de under Maries ledelse over broen til Lunden og så ned til den lille skolestue i Putreviken. Hvorfor skolestuen blei lagt i ut-kanter av utmarker den gang, vet jeg ikke. Det ser ut for meg at de ”vise” plasserte skolene ved bruk av passer,- med det ene passerben i ytterkantene av skolekretsen og senter der hvor det passet best for avstandssirkelen. Man hadde bl.a. ikke veier å ta hensyn til, Ungene tråkket opp stier fra hver sin grend. Stuen i Stetteviken var en tømret beskjeden liten bygning som hadde vært brukt på Herlø,- og flyttet dit. Det var noe trivelig varmt ved den ensomme lille skolestue. Da Ie-ungene rolig benket seg ved langbordene brant det i de friske kjakene deres.

”At underordne seg under myndigheter og øvrigheter”, var de fortrolig med ”At være lydige”, hadde slekten lært dem gjennem generasjoner. Griffeltavlen og grifler, katekismen og lesebøkene kom frem,- stillferdig, samtidig som de oppmerksom fulgte ”skulens” minste bevegelser. Fra sitt kateter i ene hjørne av stuen skottet den eldre mann over brilleglassene. Han kjendte hver og en av ungeflokken så inderlig godt. Noen autoritære strenger var det ikke plass for,- og da heller ikke behovet. Da læreren reiste seg og follet sine hender gjorde elevene det samme. Etter bønnen ljomet det fra stuen.”Jesus styr du mine tanker”. Sangen døyvet vindkastene. Skoledagen var begynt under det sparsomme lampelys.

Før Jens begav seg på hjemvei fikk Marie beskjed om å føre ungene samme vei tilbake over isen. 

Gurine var allerede til god hjelp for moren når de andre var i ”skulen”. Småkrabaten Johannes trengtes et øye med enda,- og det var Gurine som sørget for det. Begge var med moren i floren, hvor katt og hund også fulgte, og der hjalp de to minste så godt de kunne, om enn Johannes mest i veien. Da de tre, moren med melkebøtten, Johannes med katten i armene og hunden bøksende etter Guri var på vei fra fjøsen/floren kom Jens. Det var blitt litt senere melking enn vanlig. Han så at Kari virket bekymret,- forsto hvorfor og søkte å trøste med at karene ikke var på havet der sør i slikt et vær.

Brevet fra Karl mange dager senere bekreftet at Jens hadde rett i sine påstander. Et par dager etter de ”longerte” seg kom sildennsiget. Silden tok seg helt til lands ved Espevær, det året innsiget ikke var så stort ellers. Godt vær,- glinsende garnlenker,- storsild med melke og med rogn,- alt var velstand etter det Kari kunne forstå. De holdt på å magesprenge seg ved første kokesildmåltid. Kaldt? Jo, men i fult arbeide biter ikke kulden så sterkt,- ikke under draging med sild i garnmaskene. ”Longementet”? Når en var trett er bingen under dekk himmelseng. Men i all denne velstand. ”Min kiære hustre Kari,- det vil blive godt at komme Hjem til dig og børnene”. 

I skolestuen var Marie ille ute den stormfulle vinterdagen. Hun kunne ikke Cap. 14 af St. Matthæi Evangelium til Lærerens tilfredshet. Sesilie og tildels Knut bøtet nakken og så i gulvet. Hva var det i veien med storesøsteren? Si at du kunne leksen før du gikk hjemmefra tenkte Knut. Men, nei, det gjorde ikke en nesten voksen jente. Marie fikk bekymringer. Hun hadde hørt om noen som ikke fikk lese for presten. Og nu var det andre gangen i løpet av hennes skoletid at bibellæren gikk i surr for henne. Ville læreren hindre henne i å lese for presten? Kunne det være så galt? Da læreren fikk tilbake det lånte Nytestamentet brast det for henne. Viskende kom spørsmålet ”får eg inkje lesa for presten no”? Samtidig med spørsmålet hadde hun lyst til å fortelle hvordan Rosslandsvågen til Geneseratsjøen hadde surret vekk rekkefølgen av versene for henne. Et lunt smil fulgte lærerens svar ”Gud er en rettskaffen dommer Marie”.

Stormværet gav seg ut på dagen. Hjemturen fra skolen gikk lystig,- ”me lott og song”, som det sies på disse trakter. Alle fulgte Maries skritt over isen frem til Fleten. Neste skoledag,- de gikk annen hver dag,- var det frost og klarvær. Da gikk de fra Varneset til Lundeneset i Jens følge. 

Generthet og følsomhet har preget mange i slekten. Billedet av gamle Guri forteller oss noe i så måte. Deres stille vesen og tilbakeholdenhet skadet ikke i de gamle skolestuer. Tryggheten på skolen er ikke alltid tilstede nå,- og da oppstår manglende forståelse av elevenes prestasjoner. Tavleeksaminasjoner har mange i de senere slektsledd stormet i.

Marie den lykkeligste av ungene på hjemtur var en frimodig jente med klart språk til alle. Billeder senere av henne vil forhåpentlig gi uttrykk for det. 

Ofte har jeg spurt meg selv. Var det noen av Iden-slekten eller Hauglandslekten som vandret til Amerika og blev der? Så langt jeg vet må svaret blei nei (tipptippoldemor Sesilie Ellingsdt Rossland sin søster Herborg emigrerte).

Da utvandringen til Amerika fikk sitt 150-års-jubileum med store arrangementer her i landet og særdeles ”over there” var dette spørsmål sterkt fremme. Reportasjer, omtale og alt billedstoff omkring dette storslagne jubileum vil huskes en tid. Avdukinger av minne-støtter, taler om pionerenes heltemot, rekonstruksjoner over hvordan ferdene over havet foregikk og slitet som fulgte ombord i de små skuter og når de kom frem, gav et godt billede av hva som skjedde den tid folk forlot fedrelandet. Hvordan folket fra Norge gavnet deres nye fedreland var og en av melodiene under feiringen. Motforestillinger fikk vi ikke presentert. Fest skal ikke være sorg. Men hvor var Norges offisielle mening om utvandringen den tid så mange så seg nødt til å søke veier til livberging? Jo, - før 1860 var oppbruddet fra hjemlandet en synd mot Gud. Herdlø-folket var blant dem som fikk dette forkynt fra prekestolen Troverdigheten av det som kom fra det hellige sted ble ikke dratt i tvil. Det var ingen Kvekerbevegelse eller annen slektsvirksomhet som kom til den grisne bosetting her. At overfarten hadde livsfare i seg, forsto de uten preik. Havet kjente de. At livet på andre siden av havet var svart,- og hedensk forsto de av prestens ord. Ingen prester,- ingen kirker o.s.v. Henrik Wergeland skildrer noe av dette i ”Fjellstuen”.

I 1890, året vi har et lite glimt av Kari’s eldste barn ”i skulen” blei de gamle argumenter gjentatt. Gud og fedrelandet var ett. Man ble frarådet å dra ut av landet. Jeg nevner denne side av amerikaferdene fordi jeg har en bestemt mening om at prestene var rådgivere og veiledere i større grad for folket her enn ved de typiske utvandrerstedene.

Barneflokkene blev sprett av samme grunner som de der drog over havet. For ikke å komme med en direkte påstand: Var det slektens kirkeferder og forkynnelsen de fikk som holdt dem borte fra utvandring til Amerika? Eller hadde de en enda sterkere fedrelands-følelse, av opplevelsesgrunner, krig nær dørene,- levekårene til tross.

Bibelen,- Ja også tusser, huldrer og troll blei brukt - og missbrukt ofte. Missbruket finnes og i våre dager,- variantene går i tidsperioder .

På mange måter var det en fantastisk utvikling som allikevel skjedde i tiden fra delingen av Iden-gården frem til vi følger skoleungene til Putreviken. Først i slutten av 1840-årene var kysten hydrografisk kartlagt,- og dermed ”et stort løft tatt for at avhjælpe den verste nød”. Det var på høy tid. Skipstrafikken hadde økt sterkt. Men målestokken, ikke som landkartene. De ferreste har hatt forståelse for ”kyst Norge”, og har det heller ikke i dag. Forandringene kom mange år senere, da til 1:50.000,- femti meter i terrenget for hver millimeter i kartet,- forandringer senere får utstå i denne beretning. Alle overleverte navner fra slektsleddene, på holmer, skjær, viker og sund, fjell og åskammer langs vår kyst kom på prent. Uten hjelp av ”kjentmenn” ville det ikke vært mulig å gjennemføre uten langvarig måling og loddskudd av farvannene. Således kan noe av slekternes navner ned gjennem tidene bli bevart. Vi husker jo ikke navn lenger. Men, men, enda finnes kanske båer fra ”Arilds tid”, som ikke er kjent. 

Her var ingen fyrbelysning, hverken ute ved havet eller i leiene. Hvor fyrlykter fantes andre steder var det fyrgryte. Lindesnes fyr f.eks. fortsatte å brenne som kullfyr helt frem til 1854.

Tenk dere også denne forandring. Først i 1874 ble det tatt i bruk parafinolje til lampene i fyr- og merkevesenet.  Gamle-Guri brukte nok tranlamper lenge, - tran fra lever de samlet av fiskefangstene til eget bruk. Forandringen fra den osende tranlampe,- som luktet mer enn den lyste,- og til parafinlampe med lampeglass og tilbehør ellers, fikk hun oppleve ”Me hadde godt ljøs i skulestovo me” sa Marie. 

Sjøen,- i 1840 kom den første navigasjonslov i Norge Den varte i hele femti år. Kunnskapen fikk hver sjømann skaffe seg som best han kunne. En annonse: ”undervisning i navigation med kost og logi, og eksamen”. I 1891 kom det første reglement for undervisning og eksamen. Loven av 1906 innførte tvungen navigasjonseksamen.

I de stille seilskuter hørte man bare sjøen og vinden, i feringene åretakene,- tenk dere stillheten,- og ”hva havet har taget ind til sig,- blir det tyst om”. Hva det skjuler kjenner vel heller ingen. 

De begivenhetsrike 1890-årene. Det drev mot unionskrise igjen. Nå gjalt det å ruste seg,- mot Sverige. Kyst-festningene blev voldsomt utvidet,- og det var vel i den perioden anleggene på Øpselandet og Skarvøen m.v. kom i gang. Ref ”Det var da at Moses og Aron, våre berømte kjempekanoner på Oscarsborg, blev anskaffet. Moses datt i sjøen da den blev losset ved Aker,- og fikk da sitt navn. Folk var flinke i bibelhistorie den gangen og visste at Moses betydde ”den av vannet optagne”. Derfor blev også ”broren” kalt Aron fordi han var bror av Moses”.

Marinen fikk også noen fartøyer. ”På Æger hadde man ikke funnet plass til noenslags avtrede for mannskapene, de måtte sette seg på rekken på fedrenes vis” i 1890 årene. 

Startperioden til å brødfø seg selv har gått opp fra 12-års-alderen til rundt 14 år. Flaggsak,- kampskrifter og like-stilling m.v. arbeiderrørsla o.s.v. rakk ikke den her ute på Iden i den grad som i byene. Kom noe av disse forskjellige ”strømninger” til dem,- og de følte det brøt med ånden i oppvekstår,- blev det avvist. Anderledes med dem av slekten som fant ”sitt brød” i byen.

 Jens var fremdeles sine foreldre til god hjelp der de bodde sammen i den siste stue på gamletunet. Han begynte å bli en leser av andre skrifter enn det tradisjonelle. Selv hadde han ikke særlig arbeids-inntekter. Et skrift kjøpte han allikevel årlig. Almanakken. Heftet som kostet omkring 5 øre blev mer enn et oppslagsverk om sol og måne, flo og fjære, kirkelige festdager o.s.v. Ny lærdom ved hvert hefte satt seg fast i hukommelsen. Mange av hans nevøer, nieser og barn av disse fikk viden fra hans mund,- når det laget seg slik. Broren Ole, søstrene Guri og ”Rikka” supplerte ham med litt ”tidende” fra byen,- og en og annen bok kom han bort i på forskjellig vis.

Kanske var det gjennem sin onkel, Marie fikk peiling på hvem Marcus Thrane var? Han døde året hun leste for presten. Hun var, som de fleste i slekten, så når urett be begått, men kanske raskere å reagere i ord og gjerning. At Marcus Thrane som bl.a. hadde arbeidet så sterkt for å bedre folkeskolen hadde måttet sone 4 års tukthus, såret henne. Samme året gikk det første 1. Mai-toget i Norge. Det Norske Arbeiderparti var et faktum. Iblandt føltes det som noe var i opp-løsning. Det rev i vante forestillinger. Noe syntes å gå mot barnelærdom. Ungdommen hadde andre emner å snakke om enn de eldre o.s.v. 

I Guris tid var det bort imot luksus å eie en vevstol,- men for datiden et ledd i ”sjølvbergingen”. ”Luksusen” var nå gammel og slitt, men enda gavnlig. På sine gamle dager satt hun enda ved rokk og vev. Hennes tanker gikk tilbake til egen mors gjøremål, stort sett av samme art hun selv hadde utført. Gryten hang over gruen hvor grøten putret og kokte. Hennes datter Kari hadde moderne innredet kjøkken med tre-gulv og komfyr,- ingen åpen varme å engste seg for. ”Vil noen sitte ved veven etter meg”,- var sikkert et av de mange spørsmål i tankene. Hun innrømmet å ha kjøpt ”kjøpety” selv, en gang i sine forlovelsesdager. Nå var fabrikk-varene i ferd med å sige utover landet, varer forseg-gjort i stil med det gamle,- overgangen var ikke stor,- av utseende. Men, hun kunne ikke lenger overse at det ”heimelaga”, og sansen for det gamle var i ferd med å sige ut av slekten,- om enn smått om send. Jens og faren vølte på gammelt husgeråd. Lite nytt ble laget,- skjønt Karl var hendig i så måte. Noe kom fra hans hånd,- men mindre og mindre tid blei det for denslags. Blev gamle-Guri i Iden-slekten den siste som brukte veven til forarbeidelse til vanlige bruksplagg. Det er meg fortalt at Guri’s vev gikk til sønnen Brynjulf. Selv har jeg ikke sett hverken tre-skjæring, rosemaling og veving ”der nord” hos min bestemor Kari. Rokken var hun flittig ved. 

Nå er alt av gammel folkekunst mote,- eller alvorlig ment. Sansen for det gamle er i vekst igjen. Man rømmer ikke fra opphavet sånn uten videre.

Går vi ca fem år frem i tid, rundt 1895, har begge de eldste jentene allerede vært borte fra redet en tid. Marie er blitt 19 år,- har gjennemgått den verste trakaseringsperiode som strilejente,- i Bergen. Den medfart og overgang greide hun fint,- hadde gode føtter å stå på og var heller ikke skåren for tungebåndet. Men hennes hug sto til Iden,- ikke minst fordi hennes hjerte var delt. En av karene fra ”Pålane på Neset”,- han Johannes Pedersen, gikk brevene til, med hilsing til dem hjemme. Hvor Sesilie hadde sitt virke den tid vet jeg ikke. Eldste gutten til Karl og Kari,- han Knut K. var konfirmert og viste tegn til å ta odelsguttilværelsen meget alvorlig. Gurine var ikke alene på skoleveien fra gaarden. Godbroren hennes, Johannes, gikk andre året i den lille skolestue. Begge fikk gleden av å komme i nytt skolehus,- landingsplass i Putreviken. Huset står der enda, noe påbygd,- og nu istandsatt for en liten fabrikkvirksomhet. I det nye skolehus var det pulter,- to ved hver pult. Griffeltavlen blei mindre brukt. Blyant og papir var et stort fremskritt. Katekismen var Johannes ferdig med da. Nu var det Forklaringen, Bibelhistorie, Kirkehistorie, Geografi og Leseboken den som alle likte sers godt,- med sine mange fortellinger de bedre forsto. Og Landstad’s Salmebok,- selvsagt. Jeg tror ikke han var så flink i bøkene som den lille, lyshårete, kvikke, jenten på andre siden av Herdlefjorden,-

Berthine Andreasdatter Haugland,- som kom til å bli Johannes sin hustru,- og deres oldemor våre barnebarn. Berthine begynte på skolen et år før Johannes,- skolen i Treet,- også en utmarkskole. Skolekretsen der omfattet Heggernes, Haugland, ”Tre”, Berland, Fromreide, Kjerrgarden og Eikevågen. De fra Eikevågen hadde den mest kronglete, og risikable sti å gå til og fra skolen, spesielt i snevær og slaps og når stien var isete. En gang det var et overhendig snevær møtte ikke de fra ”Tre”,- med den nærmeste veien til skolen. Men da de to fra Eikevågen og ungene fra de ytterste grender møtte, kunne ikke Tre-ungene la være å vasse i sneen til skolen de heller.

Berthine likte skolegangen fra første dag og syntes det var leit når den gode tiden var forbi. Hun var en av de mange som ikke likte å bli voksen. På skolen fikk hun synge og prøve mange av sine ferdigheter. Hun var vanlig en hoppende glad liten spretten jente som kunne bli ildsint når noe gikk på tverke for henne,- men god igjen ganske snart og like glad og fornøyet. Ungene fra Heggernes og fra Berland rodde vanligvis til og fra skolen, når det var vær til det. Ellers var det å traske utmarkstiene den lange veien frem og tilbake. For Berthine og Hauglandsungene var ikke veien så lang, syntes hun,- og kunne gjerne gått hver dag om så var, har hun fortalt meg. Skulestuen hun begynte i hadde to-mannspulter og var en varm, trivelig plass. Men hun fikk ikke gå lenge der før den brant ned. Det var en søndags morgen det skjedde. Hendelsen var blant det såreste som hendte henne i barne-årene. Lille Berthine som så det fra haugen ovenfor Plasse,- boplassen deres,- sprang derfra, langt avsted og gråt sine sørgmodige tårer. Skolen var blitt tatt fra henne. Nu fikk hun ikke gå på skole lenger sammen med sine gode venner. Det floket seg så mangt opp i hodet til den såre jenten omkring tap av skolegang at hun rullet seg i gråt,- borte for alle andre. Men det ordnet seg,- et eldre ektepar, som ingen barn hadde, lånte bort stuen deres til skolebruk. Langbord og benker kom på plass, men det var nok ikke som i ”gamle-skulen”, med doble pulter og sang i alle vegger. ”Ny-skulen” blei satt opp hvor den gamle hadde stått. En gang før innflyttingen til den ny skole kom pastor Pedersen fra Herdla til skolebarna i langbordstuen. Berthine så forbauset alle vegne, på lærer og elever, da presten satte seg ved siden av henne på benken. Hun kjente heten brant i kinnene og hvor rødsprengt hun var. ”hva er navnet dit da” spurte presten. Han snakket den tids skriftspråk og var høytidelig i sin tale. ”eg ,- eg heite Berthine Andreasdatter”. ”og hvor gammel er du da”? ”Ni år åttende augusti”. ”Du er født i 1886 du da,- og hvad har du så i lekse til i dag da”? Berthine fortalte det klart og tydelig. Hun var ikke lenger genert. Læreren og ungene i klassen skottet bort på de to,- den store, myndige geistlige, og småjenten fra Haugland. Berthine begynte å lekse opp salmeverset hun kunne utenat før presten egentlig ventet det. ”Ja, se man det”, sa presten da hun var ferdig. ”Vil du så lese noge fra bogen”? Berthine fant frem leseboken og satte igang. Presten var fornøyet og klappet henne på skulderen i det han sa ”Du er en flink småtøs Berthine,- takk skal du have”. Og gikk så til en av de eldre i klassen. Det falt ikke så heldig ut for ham stakker. Han hadde vondt for å lese i almindelighet og for presten blei det enda verre. Berthine var ikke riktig kommet over eksamineringen da presten satt ved den eldre i klassekameraten. Lærer og elever som var grydende glad over at det gikk så bra for Berthine,- men hadde evnet å skjule det, var nå i en knipe. De syntes det var leit at presten valgte han med lesevansker og så mer eller mindre ned i gulvet når det sto på. For Berthine var det ikke lenger så morro å komme hjem å fortelle om hendelsen på skolen den dagen. Hun tenkte jo på å si ”Presten satt på sia jå meg”. Men på hjemveien blei hun oppglødd ved tanken å fortelle det til foreldrene,- kastet fort av seg treskoene i stupen og sprang inn til moren som satt ved veven. ”E han far komen heim”? ”Ka e da no so står på”? spurte moren. Da rant det av Berthine at presten hadde vært på skolen og at han hadde hørt henne i leksene,- ”Han datt på sio tå meg”. Barbro smilte til datteren, uttalte at hun var glad over at hun kunne leksene sine på skolen, men advarte henne forsiktig med ord om hovmotets farer. Hun var jo ikke hovmodig stakkars lille jenta, men stolt og glad på sine og slektens vegne, men tok alltid foreldrenes ord meget alvorlig. Hjemmet var tross alt den store daglige levende skole. Allikevel var det som noe var tatt fra henne,- men det var alltid spennende når faren kom hjem fra byturene.

Morgenen Berthine gikk til skolen og opplevet sin gode pastor Pedersen ved sin side, var faren forlengst begynt roingen til byen. Feringen var lastet med kneppeved den morgenen. En setamber i hver hånd bar han til sjøen den tidlige morgenstund i tussmørket. Ved, båret hjem fra skogen, i store kipelass, var sagd og hugget opp til tynne vedstrimler, tørket og buntet med brakebånd rundt knippene. Kvelden før en av de faste ukentlige byføringene hadde han båret knippelasset til sjøen. Og nu hadde han fått lastet båt i godværet. Feringen var i god sig da han svinget Heggernes i Herdlefjorden. Den korte, armsterke karen hvilte når han rodde,- så det ut til. Ikke et åretak virket anstrengende på den tipp-oldefaren deres som satt i båt og rodde meget av sitt liv. Bestemmelsesstedet var Skuteviken. Der hadde Andreas en ”høkker” kjøbmann som var fast mottaker av hans knippe-ved,- og varer ellers han hadde med til byen,- undtatt fisk som han førte til torgs.

De gjorde noen kroner på silden slakter Brynjulf, Karl og Øpsekaren. De holdt det gående der sør etter storsilden hadde gytt og fått betegnelsen vårsild. Noen særlig forretning på det blev det ikke. Hvor mange skrepper sild de fikk tilsammen,- hva de fikk for skjeppene og hvor mye det blei i lott på mann, vet jeg ikke - en skjeppe =1/8 korntønne. Karene hadde saltet hver sin halvtønne til ”Heimebruk”. Det fikk de fraktet nordover med et dekket seilfartøy fra Aadslandsvik,- og når de fikk det så lettvint hjemover sa de ”me kudne no salta kver si heiltydna då” Hjemturen gikk etter måten godt. Mye tung roing blei det,- ikke så lett som på sørtur. Skrottene var mer verkslitne med pirringer i armer og ben. De var heller ikke så flidd i klærne lenger. Det var en onsdag ettermiddag de fikk baks med driv-is i Ie-osen, og folk så dem komme. Karl antydet hvor godt det var å nå egne nøsttomter igjen etter en så lang utro. De orket ikke dra hjem kistene den kvelden. Karl fikk ”reint skjortebyte” av sin ”kiære Kari” som var full av smil og godprat. Ungene fikk bykake. Gurine og Johannes var mye på fanget til faren den kvelden. Knut hadde mangt å fortelle ”heimanifrå”. Han hadde gjort mangt i farens sted og fikk ros for det. Marie og Sesilie sto lange stunder å så på den bredskuldrete, langhårete, skjeggprydete smilende faren som berettet dem små glimt av turen. Øynene hans var våkesprengt med antydning til hjertegode tåredrypp. Kari’s koking og pådekking den kvelden var litt sjossete,- anderledes enn vanlig. Marie og Sesilie måtte ta floren alene. Bordsetet blei en andaktstund preget av takknemlighet,- og våte øyner. Kari ”kveikte” godt i krittpipen til Karl den kvelden, når ungene var kommet i bingen. Jo,- det har hun fortalt meg selv, at hun gjorde pipen klar for sin Karl. Det var jo et stykke arbeide den tid fyrstikker var luksus.

Vel den natten gikk varmen ut i komfyren til Kari. Om morgenen måtte hun gå med en utslitt, svartbrendt gammel tresko over til Katrine for å hente varme. Der fikk hun høre at det var ikke rart med peng karene hadde gjort på turen,- dårlig pris,- og noen fanter til oppkjøpere. Kari forsøkte å komme seg fort tilbake med varmen,- få satt på gryten og få varme i huset igjen. Hun hadde ikke annet å svare enn ”eg e no gla de e hema att”,- og så sprang hun med den rykende tresko. Ungene skulle ”i skulen”. Neste dag var storjentene hjemme,- klesvask.

Så sent som i min fars guttedager blei det samlet urin til klesvaskbruk. Lompen Karl kom hjem med etter storturen måtte i stampen. Samtidig fikk Kari vasket en del andre kvitler,- og noe for moren. Varmt vann fra ”gryto hennar mor” og den oppsamlete vare fyltes over plaggene i den store eikestampen. Marie’s og Sesilie’s bare ben var vaske-maskinen den dagen. Kanske ikke så appetittlig å tråkke i,- men de var vant med det fortalte mine far,- da så. I munter takt tråkket de så skummet skvalpet. Var det vann nok i brønnen,- enda mer tramping og god skylling. Frisk nordenvindstørk gjorde resten. Salmiaksåpemidlet urin gir noe av forklaringen på den ”pene gyldne farge på tøyet i gamle dager”. Mangletøy,- hva er det? Jo, manglebrettet og mangletreet,- et sett av det = mangletøy. Og det fantes på gården der nord hos Kari i mine guttedager. Mangletøyet Kari hadde har jeg en aning om kom fra Rosslandsfolket som bryllupsgave,- en vanlig gave opp til da,- men ikke lenger. Jeg husker ikke motivene på det pent utskårne brettet utover det at håndtaket var formet som en hel hestefigur.

Etter storvasktørken blei en god del av tøyet manglet,- med rullen på tøyet,- manglebrettet på rulle, langbordet rullebord,- og så god tyngde på maglebrettet, takk. Karl hjalp Kari med det. Han hadde tyngde og krefter til jobben,- og fikk vel en pipestapp for det, kan jeg tenke meg. Da strykejernet kom til gårds overtok det mye av mangletøyets rolle. Den store, tunge, baugformete jernbeholder med en liten skorsteins-lignende overbyggning er i dag en meget sjelden prydgjenstand ved enkelte peiser,- der hvor man har råd til denslags pynt. Bruken av det var en annen. Da måtte beholderen fylles med glødende torv,- derfor skorstenen. Når så jernet blei varmt kunne strykingen ta til. Så kan dere selv tenke dere bruken av det tunge rykende strykejernet som avløste mangletøyet. Mange foretrakk å mangle lenge etter dette moderne redskap kom i hus. 

I begynnelsen av mars så det ut til å bli en tidlig vår. Men en morgen Kari’s barneflokk våknet lå det tre tommer sne på bakken. Det var ikke skoledag. Tønnestavene kom frem igjen. Johannes ville ha et sett han også, men var for liten til å mestre dem enda. Litt lek fikk de delta i den gang og. Tønnestavene, men en lærrem eller tauende på midten av hver stav,- en enkel binning for treskoene, var deres skiutstyr - kanske en forløper til miniskien -. Det blei bare utfor-kjøring. Ungene vasset ivrig opp over bakken i sine tresko,- satte skiene på, og så bar det nedover ”i susende fart”. Morro var det å sparke treskoene fast å sette utfor. Jeg har selv brukt dem, men med lærstøvler, som sikkert gjorde sporten lettere. Tønnestaver av eik var beste sort,- og holdt lengst. Mine første og eneste skipar kjøpte jeg etter lang tids sparing året før jeg seilt til sjøss. De finnes på Spelhaugen og var siste gang i bruk vinteren 1974-75. Men til tønnestavene. Gleden var stor ”lott og leven” hver gang de fikk anledning til skimorroen fra Voss-tøpto og nedover bakkene. 

Hvordan føderådsfolket,- kårfolket Guri og Knut hadde ordnet seg økonomisk ved deling av gaarden Iden,- noe til Kari og noe til Brynjulf, vet jeg ikke. Antar det foregikk på vanlig måte den tid. Kårstuen skulle stå deres tid ut, men om de betinget seg rettsvern ved tinglysing m.v. tror jeg ikke. Mitt inntrykk er at forholdene var så gode mellom den eldste og neste generasjon at det ikke bød på vanskeligheter. De gamle fikk melk, poteter, mel og annet føderåd fra de to adskilte bruk i en slik mengde at de ikke led nød på noen måte. Trygd fra det offentlige fantes ikke,- ikke for neste generasjon heller. 

Av alt jeg har hørt om barneflokken til Kari og Karl,- spesielt fra Marie og Gurine ,- da de fortalte om foreldrene og hjemmet kan dette sies: De gledet seg over hva de var,- hva de hadde,- hva de fikk og var tilfredse mennesker. Tiden hos foreldrene var nokså lik den Kari hadde hatt,- bortsett fra materielle forbedringer. Ånden Karl førte med seg til Iden var ikke anderledes.

Ungene hjemme likte seg når faren rodde knippevedturene. Det var ensbetydende med byttehandel, og da hadde han ofte et eller annet spennende med seg fra byen,- bystomp var blant snadderet.

Måkeskrik, undertoner i stillhetens rike, fulgte han deler av veien. Erfugl pløyet den rolige sjøflate, som feringen. De forstyrret ikke hverandre. Ved Askeneset hvor palemorten spratt rundt båten hilste solen ham god morgen. Det var en av de gode turer da vind og vær var laglig. Straumen mot kunne nok være lei iblandt,- men bedre enn å bakse i motvind. Da Andreas kom til Skutevikstorget var det blant andre to halvfine bergensdamer på bryggen ha la inn til. Med vanlig nesevishet ville de ha rede på hva han hadde med seg til byen. Svar uteblev. ”Ka tar du for nippeveden din da”, kom spørsmålet til slutt,- for det så de jo han hadde. Andreas svarte at den var solgt. Formodentlig hørte de ikke det, for de forlot ham med ord som strilepakk som ikke er verd å sette på papir. 

Berthine fortalte ham ikke noe om skoledagen da han kom hjem. Det gjorde moren ut på kvelden før småjentene gikk i bingen for natten. Ukens by godt var et løsebrød hver ved siden av kveldsgrøten og surmelken,- den skummete etter rømmen som gikk til byen. 

Andreas og Barbro,- disse tipp-oldeforeldrene, hadde på den tid følgende barn: Anna, Jorna, Nikolai, Berthine og da minstegutten Lasse. Lasse fra hvem jeg har mitt navn, druknet som tidligere nevnt i en brønn. Senere fikk de Larsine, Rasmus og Josefina, - Fina. (alle barna untatt Josefina var født før året 1895), til sammen 8 barn.

Berthine,- som de fleste andre av slekten her vest, har ikke stort å fortelle om seg selv eller andre. Det var mange ganger smått med mat,- og klær,- men noen nød led de ikke sier hun i dag,- når hun nærmer seg sine 90 år. Moren Barbro, den smilende spebygde seige kone med kiperygg hadde alltid noe å gi til ”de så hadde trong om”. Ekteparet Andreas og Barbro var som et vårarbeidende fuglepar, stadig opptatt med rede. De skjøttet om sine,- hjalp der det trengtes, så langt de kunne, helt til dagene de vandret bort,- budd på den siste reis. ”De sytte om oss adle,- kør me var”. Noen fattet vel ikke dybde og verdi i den største føde de gav sine barn og barnebarn, de fikk daglig ved bordsete i skriftlesning og sang. Men hvor herlig godt det har gjort oss siden, er oldemor Berthine’s ord.

Andreas, den trofaste, strevsomme var mer fisker enn bonde og kunne være opp til flere døgn alene avsted i sin fering, på vei til havet, - på havet,- så byføring av fisken og hjem etter endt tur. Han var ordknapp, kanske av all sin ensomhet i båt, helt fra guttedagene av. Han spiste mye muggen grøt, før han fikk sin Barbro fra Berland, er og Berthine’s ord. Han kunne være stri, sier hun, og de turde ikke gå til ham med sine små bekymringer. Gav han dem et arbeidsoppdrag var det ensbetydende med en ordre til utførelse,- uten mukking. Men rettferdig var han både i ord og gjerning. Allikevel ”me hadde da lettare når han far inkje var heima”. Det hadde ikke mor Barbro alltid, særlig da de eldste var små. Gårdsbruket var ikke stort,- tre små kyr, og noen smalebeist, i blant en gris, var husdyrmengden. Ingen hest på hele Haugland den tid,- Barbro tok mye av hestens gjøremål, hvor den fantes. Og alt arbeide inne, karing, spinning, veving, matlaging o.s.v. og barneflokken. I onnene var Andreas selvsagt hjemme, våronn, slåtten og innhøstnings-tiden. Jeg minnes tipp-oldemor Barbro som en spe, kjappfotet, pratsom gammel kone med smil om munn. Min erfaring var at hun kun hadde god-ord å gi alle vegne. Men jeg husker og det rolige alvor i hvert ord da hun snakket med sin mann, de få ganger jeg opplevet det. Det lå respekt og hensyns-fullhet overfor hverandre i all deres ”gjøren og laden”. 

Da dette er skrevet ved juletider taes med ord oldemor Berthine gav meg da jeg kom til henne med einerkvisten, brakbusken julen anno 1975. Hun luktet lenge på den og sa ”Dette er jul heime hos mor og far”. De brukte ikke juletre med skar frisk brake som de la ved inngangen til huset og pyntet inne med. Når faren kom hjem fra årets siste bytur hadde han med seg forskjellige sorter bystomp, julebakst kan en si, brødvarer bakt i byen. Ellers var potetkaker en mye brukt brødvare i det huset. Bybrødet både luktet og smakte så helt utifra godt. Et stearinlys hver til eget bruk og kakestompen var julegaver så stor så stor. Fra høytidsminnene fortalte oldemor i Kronengen (Berthine) også om juledagsmorgen når tipp-oldemor Barbro tente lyset på sengestolpen til sin Andreas,- og han fikk ekte kaffi og kakestomp servert på sengen, mens barna var omkring ham. En ordentlig farsdag,- juledag.

Ved denne opplysning forstår vi hvorfor det var boret huller i sengestokkene, for lysene om de hadde råd til det. Og hva har man ikke råd til ved juletider. 

Berthine har kun svak erindring fra sin mormor på Berland som levde til 1902, morfaren døde da Berthine var 3 år. Men hun husker godt gamlestovo på Plasse, før faren bygde nytt hus, hvilket er en liten del av huset som står der i dag,- stort sett den nordre stue som nå bærer ærestittelen ”Gamlestovo” og huser en del av hus-geråd fra Andreas og Barbro’s tid. 

Det var en viss forskjell i levemåten hos slekten på Haugland i forhold til Iden folket denne tid, grunntonen og litt anderledes,- men ånden stort sett den samme. At jeg erindrer Andreas, men ikke Karl kan være medvirkende til denne vurdering (Andreas døde i 1933 og Karl i 1912). For jeg hadde ærbødig respekt for mannen som satt ved bordenden da vi under våre få besøk på Haugland satte oss til bords hos ham og Barbro. Andektig forsøkte vi å følge hans ord fra Bibelen. Skriftspråket fra hans munn var gammeldags for oss bybarn da.

På Iden hadde de fått julkjerre før våronna satt inn. På Haugland hadde Andreas laget nye kiper i løpet av vinterkvelder han var hjemme,- noe for salg. De eldste kipene blei brukt til å bære florsgjødning ut med om våren. De blei fylt, båret på åker og eng og tippet over hodet. ”Det randt nedover nakken då me tømte kipo” er oldemors ord. Hun har og båret mange møkkakiper. På Iden-gården blei samme sort gull kjørt på åker og eng.

Jeg har forstått det slik at det var i denne ”fem-årsbolken” 1895-1900 av demningen i vassdragene fra Storevannet, Bjørndalsvannet, Rylandsvannet blev utbedret og Ryland Mølle kom i gang. Mannen som satte dette i sving var Johan Gerhard Theodor Ameln,- av tysk opprinnelse,- en meget dyktig købmand og skibsreder er han beskrevet. Han var stortingsmann for Bergen i tiden 1889-91. En må si det var en optimistisk kar som satte dette i gang da han var passert 50 år. Men han hadde sønner med sin fransk-fødte hustru og hadde vel slekten i tankene. Ryland, ja,- den tid eiet en ved navn Skram hele den grenden,- som Rolfsen gjorde på Fløysand i sin tid, før hus-mennene kjøpte seg ut. Tipp-oldefar Karl var blant de første som fikk fast arbeide ved møllebruket, Kari fikk seg taus, tjenete-jente. De første skritt til pengehusholdning var begynt, skjønt føderådene stort sett var de samme. Korn f.eks. blev dyrket fremdeles, men en del hjelpemidler til arbeidsprosessene kom til gårds,- Treske og drøptemaksin var et av fremskrittene. Nu kunne en formelig sveive kornkjernene fra halm og aks. Dette maskineri måtte ikke ungene bort i. Sveiven blev om-hyggelig stuet bort ,- og takk for det. Til da ukjente lyder betød mekaniske redskaper. I unge ører var dette musikk. Fra den tid jeg fikk oppleve treskeverket kan enda høres dette instrumentet, hvilke toner og buldre-lyder det gav da det opererte med sveivekraften. 

Jeg kan ikke si med sikkerhet om det var før eller etter 1895 ”gamle Guri” gikk til hvile (Guri døde i 1905). Hun døde i stuen hun kom til fra Kårbø til Iden gaarden der nord, stedet hvor alle hennes gjenlevende barn fikk en uforglemmelig god start i livet. Alle hadde sannsynligvis henne hos seg da de selv,- hver på sine steder også forlot dette jordeliv. Mine små opplevelser nær hennes barn da de var i høy alder gir meg grunn til å kunne si det. Gamle Knut blev en gammel mann fra den dag han strøk sin kjære hustrus kind for siste gang og sa ”Eg ser deg nok at jento mi”.  

Følget på vei til sjøen fra det gamle Iden-tunet sang gravsanger bak Guri’s båre.,- en av slektens avskjedsdager. Tipp-oldefar Karl var blant dem som bar sin svigermor ned til naustplassen på hennes siste ferd til Herdlø. Kari gråt, andre gråt, - gamle Knut hadde grått fra seg i enerom. Gravferden var for han som i en tåke. Da ha satt ved kisten i storbåten og så sine sønner Brynjulf, Ole og Jens ved årene tenkte han på dagene når deres åtte (ti) barn blev rodd til dåpen. Han så Guri med dem alle sammen, en for en,- men så demret det for ham igjen,- ufattelig at tiden var over,- på denne jord. Han følte at han selv ikke tilhørte omgivelsene lenger. De sortkledde menneskene i de tjærebredde båter, svartestill sjø,- lavmildheten i språk,- for han var det dis og en gjevn susing over det hele. Han søkte å tale med sin Gud,- fikk svar og trøst. Ferden blev lysere,- og han takket sin Herre.  

Ditt minne er varig Guri Iden født Kårbø. 

Herdla gård, krongodset på Herdlø blev plyndret av Sigurd Slembe i 1139. Herdla kirke er første gang nevnt i 1146, men er sannsynligvis litt eldre. Herdla kirke er siste gang restaurert etter okkupasjonen, årene 1940-1945. På historisk museum i Bergen fins noe av utsmykkingen fra tiden før reformasjonen. Fattes interesse for kirken og kirkestedet fins kildestoff om den,- lykke til.

Herdla,- Herdlevær, kjente plasser også fra Sagaen. Egil Skaldegrimson reiste midstang på Herdlevær mot Eirik Blodøks. Her samlet Haakon Haakonsen den svære leidangsflåten han dro til Skottland med. Jo, det er sagtens mangt å dvele ved på disse trakter hvor så mange av slektens medlemmer har vært bosatt i et ukjent antall generasjonsledd. Gravstedet skuler rester av dem. 

Dvele kan vi og ved bruddet med den siste gamle boplass til slekten på Iden. Gamle Knut og sønnen Jens flyttet til ny-huset hvor Karl og Kari tok god mot dem. Den siste stue på gamletunet blev revet, brukbart tømmer blev anvendt. Da Kari fikk minstegutten, som blev gitt navnet Karl (1895), var Marie gift (nei, hun ble gift i 1897) med sin Johannes, bosatt i byen, selv blitt mor (hun blei mor for første gang i 1898) og madam Pedersen. Sesilie var gift med Peder Fauskanger (gift 1903) og bosatt på Fauskanger. Knut,- odelsgutten hadde en og annen små-jobb på Møllen, arbeidet ellers på gården hvor Jens var den som gjorde det ingen legger merke til.  

Vi er med andre ord kommet frem til århundreskiftet 1900. Gurine er konfirmert. Oldemor Berthine på Haugland leser for presten. De hadde fint vær hver dag da de rodde til presten det året,- untatt en dag. Sekseringen de rodde fra Haugland i med seil i båten hver eneste gang, tok to ungdommer med fra Berland og et par fra Ådlandsvik. Kirketurene da ungdommene leste for presten,- hvilket fellesskap det gav, er nevnt tidligere. Et brudd på dette skjedde den eneste ruskeværsdagen Hauglandsbåten hadde dette preste-året. Den stive nordenvinds-kulingen med stormkast var stri å ro, til og med i Berlandssundet. Tung sjø møtte den da de passerte Berlandsholmene på vei til Ådlandsvik. Der fikk de beskjed at de to derfra, som hadde rodd med dem hele tiden, hadde gått markene nordover til Skansen, i håp om å få skyss over Herdlesundet. Nå la de fem i sekseringen, hvorav en fra Heggernes, ekstra krefter i åretakene og slet seg nordover langs land mens sjøskvetten slo over dem alt i ett. Våte var de,- men det blev allikevel en ekstra god dag hos prest og klokker. Noen av leksene og undervisningen hadde de hos klokkeren og noe hos presten. Vinden hadde løyet litt da de skulle på hjemtur, men var fremdeles frisk. Nå skulle de endelig en gang få bruke seilet de også,- som alle andre de hadde hørt berette om turene for presten. Man hadde ikke lest ordentlig for presten dersom ikke turene til og fra kirkestedet inneholdt beretninger og skarpseiling, blant annet.  Nordenvinden gav oldemor Berthine en av dagene hun kunne berette videre om til neste konfirmasjonskull. Da de to fra Ådlandsvik ville gå i sekseringen blev de avvist,- med god grunn. Var de ikke med på roingen i motvind og tung sjø, fikk de holle seg bort fra seilturen hjemover,- den dagen. Dermed blev det,- men smakte neppe noen av dem, hverken de som seilte hjem i frisk bør, eller de som tråkket den lange utmarksveien tilbake til Ådlandsvik.

Hvem vet? Voksne blandet seg sannsynligvis inn i det ”De kjem inkje me båt fra Haugland i dettane været”. Jeg synes å høre det,- og så denne situasjonen, som rettet seg ved neste tur for presten. Seilturen blev en opplevelse i spenning for de brukte bare storseilet som de tok et rev inn i. Barbro med flere, var nok i spenning innen de kom hjem slike dager. 

Misjonsarbeidet interesserte Iden-folket såvel som Hauglandsfolket,- nesten fra begynnelsen av disse virksomheter kom igang i landet. På Iden hadde Den Norske Sjømannsmisjon fenget konene på stedet,- noen kanske i beundring av ”sjømannens heltemot og dristighet”, slik enkelte sanger gir uttrykk for. I forrige århundre og langt opp til våre dager har sjømannen blitt sett på som ”får uten hyrde”,- en farlig feier man måtte holle seg langt unna. Da hjemlandets kirke innrømmet at den hadd glemt ”sin moderlige pligt overfor sine mange farende sønner” fikk bl.a. Iden-folket kjennskap til Sjømannsmisjonen fra prekestolen i Herdla Kirke. Forsømmelsene gis det ikke plass for her. En av Sjømannsmisjonens stiftere J.C.H. Storjohan forteller om ”de farer og fristelser vore sjømænd var utsatt for” og samtidig hvor ”daarlig de var stillet med hensyn til Gud’s ords forkyndelse”. Fra sin fødeby Bergen lykkedes pastor Storjohan ved hjelp av forståelsefulle venner å start dette misjonsarbeide.

”Det var om aftenen 31 august 1864. I sogneprest Walnums have paa Øvregaten, bænket rundt lysthusets stenbord, lyttet endel fortrolige venner til hvad Storjohans hadde at fortælle fra sin reise i England og Skottland og om sin samvær med sjøfolkene der. Og inden man skiltes denne aften, var man enig om at der maatte dannes en forening til Guds ord’s forkyndelse for skandinaviske sjømænd i fremmede havner”.

Allerede 15 september s.å. utsendes en skriftlig oppfordring til alle landets menigheter om at yde bidrag til en virksomhet blant sjøfolk. Således kom tipptippoldeforeldrene deres, Knut, Guri, og tippoldeforeldrene Karl og Kari tidlig med i arbeidet for Den Norske Sjømannsmisjon som mange i slekten senere har hatt stor hjelp av. ”Bud og Hilsen” blev et kjærkommet tidende, et blad som nå igjen er tilbake i slekten - årgang 111.

”Foreningen til evangeliets forkynnelse for skandinaviske sjømænd i fremmede havner” var noe de gladelig arbeidet for og gav sine små skillinger til. Sjømannsmisjonen har påtatt seg også mange, mange andre oppgaver siden startårene. Men personlig sjelesorg vil alltid ha fremtredende plass,- og takk for det. Sjømannsmisjonen vil vi ellers komme tilbake til barnebarn, dersom jeg får skrevet om min egen tid i farlige farvann ”uten hyrde” (uvisst om denne blei skrevet!). 

Om morgenen denne tidlige marsdag hadde Johannes vært med storebroren Knut, andøvet ved Vestra Neset og utenfor Indreskjersanden - grei ordning å gå annen hver dag på skolen. Da de to karene kom fra sjøen med store torsker i hendene,- fiskesporene dvs. halen slepende i bakken, sto bestefaren ved kjellertrappen og tok mot dem. De måtte berette hvor de hadde fått den fine fangsten,- og fortalte stillferdig om det, Knut som voksen kar iallefall. ”Eg skal rist-an” sa besten Han var langsom i bevegelsene men likte å få gjøre gangs arbeide,- tok ”da me tal”, som de sa. Utrolig hva man likevel får gjort, ved å ta det med ro. Guttene la fra seg fisken på stenene utenfor kjeller-nedgangen. Besten brynte kniven med rolige tak. Han gav seg og tid med å gjøre opp fisken,- måtte ikke skade rognene,- for dette var gytefisk sin var kommet i Osen. Jens hadde en av sine turer til Hauane,- broren Brynjulf og familien der. Han kom ikke til middag. Mor Kari spiste heller ikke middag sammen med dem hjemme den dagen. Da hu hadde gitt Kallegutten dråpene og stelt ham og flokken ellers gikk til bords under Gurines ledelse la Kari noen gode torskebiter og rogn i en amber,- poteter i en tykk ullstrømpe,- lurte med seg en smørklatt og flattbrød i en liten mattine. Skaffetøy og det hele ble lagt i ”småkipo”,- en faren hadde laget til henne da hun ”gjekk i skulen”. De ved bordet så henne med kipen på ryggen og strikketøyet i hendene i det hu passerte ”glaset” på vei til Varneset. Strikke-tøyet gjorde veien lettere,- tid gikk ikke tapt, og så var det selskap i det. Da Kari kom til Varneset hadde Karl halvrodd strekningen fra møllen-. Det var mangt å prate om den korte tiden de slik fikk være sammen alene. ”potena e varme”, sa Kari da hun glad tok frem det gode måltid. Noen ord til Herrens velsigning av stunden,- og så nøt de gavene sammen. Kanske det var ved en av disse måltidsstunder sammen på berget at de kom frem til at de snart måtte begynne å tenke på påbygning av stuehuset. ”Han Knut veks te”,- åra går,- de e go-mor alt Kari-jenta mi”. Og de tenkte på Marie som bykone. ”Du får be gutane ga laus på møttinja,- men væra varsom med heste så ha ste inne so lenje” , var ord til hustruen i det han gikk i båten og hadde takket for den gode maten. ”Han ser ut te verta tile vår Kari” halvt ropte han fra båten. 

Besten tok seg en strekk etter middag. Odelsgutten gikk til sjøen og Johannes gikk til stettedammen. Demningen guttene på Iden hadde laget på det flate partiet ved de såkalte Stettebekkene kalte de Stette. Den gang,- og langt ut i mine guttedager, var det utmark ovenfor der hvor de nordligste drivhus står i dag. Der hadde guttene, ja helt opp i voksen alder en leke- og drømmeplass. En stor del av myrpartiet hadde de demmet opp. Vannsiget fra ovenforliggende høyder passerte demningen og gikk så i store kisteveiter mot sjøen, ut ve Leire. Solskinnsettermiddagen var Johannes sin første ordentlige tur til Stette det året. Egentlig skulle han ha gått løs på leksene for morgendagen. Vinterens is og vårtelen hadde skadet noe av drømmeriket. Bl.a. kaier trengte reparasjon.Ved demningen fikk guttene, store som små og iblandt jentene utfolde seg, noen i sin viden ”udi” geografien”. Der seilte de fra havn til havn med egne farkoster. De gav seg tid når de laget sine båter den gang,- så ble det små praktskuter av det og. Anlegget,- om et så høytidelig ord kan brukes, var som en fjordarm fra open sjø med havnebassenger og kaianlegg. Aldri var jeg ved en mer givende lekeplass. Forståelig at Johannes stakk seg opp der årets første vårdag. Sognejakten han hadde arbeidet på i vinterens ledige stunder hadde han lenge stundet til å prøve i Stette. Nu fikk han endelig prøve den. Jo, den lå fint på vannet, ingen slagside. Litt ballast, et par små stener blev lagt i rommet. Passelig fin bus i seilet, sa han til seg selv da skuten la ut på sin første seillas. Mens hans stolte skute, med sitt fine råseil, seilte egne kurser av de små vinddrag reparerte han på en av bryggene og falt i tanker over hva han ville få som levevei når den tid og stunder kom. Byen,- nei besøket hos søsteren Marie hadde vært for sårt for han. Alle pinlige ord om strilegutt som blev slengt etter ham da, sang i ørene. Han hentet båten som lå inn i en av buktene i dammen, lastet den og seilte fra og til steder han kjente, blant annet gjennem Bud og Hilsen. Tanken om å bli sjømann streifet han under ferdene fra havn til havn med forskjellige sorter last. Slik hadde han ikke tenkt før ved Stette. Så var han skuteeier, skipper, mannskap alt i ett. Siste året i skolen førte så mange tanker med seg, når han var alene. Billedet i bladet av Sjømannskirken i Lith sto for ham da seillasen gikk til Skottland hvor det var så mange sagn om blant Herdlafolket.

Johannes ble brått evet bort fra sine tanker og verden ved Stette da broren kom og sa at de skulle begynne å kjøre ut møttingen ”ette nons”. Nonstid var det allerede, ”mjølk og potekake”,- og enda noen timer før det blev mørkt. Men da moren skjønte at ikke leksene var gjort fikk Johannes påminnelse om at skolen gikk foran Stette og at lampelyset ikke var for lekselesning så langt ut på året. Knut var arg, men fikk hjelp av Jens som var kommet tilbake fra Hauane.

Vinterdag hadde Karl med seg mat for dagen da han drog til ”Mølne”. Fra tidlig om våren til senhøstes fikk han middagsmåltidet ved Varneset. Var været godt nøt han det der. Ellers rodde han tilbake til møllen og under tak. Det var langt fra hver dag Kari brakte ham maten. Hun hadde jo taus og andre til å gå. Beretningen om dette skriver seg fra Kari’s egne ord blant alt hun fortalte om sin kjære mann Karl. ”Me åt monge mål saman på Varneset”. Da var det utmark. Neste gang hun var ved Varneset, en dag fjorten dager senere var spekesild til potetene og flatbrødet, men da kom det en haglebyge på dem. Mars måned var ikke anderledes da. Hun kunne berette at et lam var kommet siden han gikk hjemmefra om morgenen og at hun var sikker på at Mørkri ville kalve i løpet av døgnet. ”Gurine ser etter ne”, tilføyde hun. Os så blev det. Mørkri fikk en fin sort kossekalv, uten komplikasjoner. ”Den må me setja på” sa Gurine da det hele var over og kalven hadde reist seg i kalvegaren.

Johannes rodde til Långeneset dagen etter med råmelk. Dit var Kari eller en av ungene ofte med ”ei mjelkeskvett”, litt mel i blant, eller annet til hjelp for de som bodde på den lille husmannsplassen den gang. De var og en part av familien, en kvist, gren eller hva dere vil. Men hvordan vet jeg ikke med helt sikkerhet. Jeg minnes at dette er riktig. Konen i Langneset var Karl’s tante. Sikkert er at ekteparet der hadde fått ni barn, de fleste voksne og dradd fra bygda da Johannes kom med råmelken. Deres levevei var en feringsbåt, fiskeredskaper til denne, et par små potetåkre og noen få smalebeist.