Annen søndag i advent skulle det være preik i Herdla kirke, men ingen fra Heggernes, Haugland, Berland eller andre steder langs Herdløfjorden så seg syn med å gå i båtene. En forrykende nord-ost-storm var årsaken. Ingen ”utom fjorden” våget seg på tur heller, skulle en tro. Når været hindret soknefolket å gå i båtene, til kirkegang, blev det neppe preik heller i den Øygardske Katedral på Herdlø. Det var året oldemor Berthine Andreasdatter Haugland leste for presten (1900), - og rodde fra Haugland til Herdlø med sine konfirmantvenner, i mang slags vær, en gang var de nær å kullseile.  

Tippoldefar Andreas samlet alle hjemme på Plasse til bibellesning og sang. De to talglysene ved bordenden hvor han satt, i den lille tømrete stue, blafret av vinden fra stormkastene ute. Tippoldemor Barbro satt ved siden av ham ved langbordenden. Barna små og store, var fordelt på langbenken ved bordet. Den tettvokste, skjeggprydete, fåmælte husfar leste teksten om Guds rike komme med sin dype basstemme, og med vekt på hvert et ord. spe-lemmete, lille, kvikke Barbro hadde sine follete, knudrete hender på bordet under lesingen, dypt andektig. - Alltid smilende og pratsom hun ellers var, - helgestunden krevde stillhet. De yngste forsto ikke mye av lesningen, fulgte morens eksempel og var med i salmesangen ”hver med sitt nebb”, de som hadde lært versene. Berthine var ekstra flink å synge og kunne versene utenat. Hun hadde fått ros for sin sang av selveste presten da han visiterte skolen på Kjerrgarden en gang. 

November måned hadde vært regnfull og mørk. Nu føyk sneen, laget fonner og lyste opp under måneskinnet. Advent, ventetid og litt forberedelse. - For strile folket i den karrige, forblåste Øygarden, var det en gledens tid for store og små, selv hvor beskjedent alt måtte bli av tillaging til den store Helg. ”Eg såg fram te eige talgljos”, er ord fra Berthine da hun fortalte om Julehelg og minner fra sine lykkelige barneår, i trange kår.

Adventstid. Berthine var lovet å få være med sine foreldre på bytur en dag mellom annen og tredje søndag i advent. Kun en gang tidligere hadde hun vært i den myldrende byen, - en vårdag. Da holdt hun moren i stakken og var nærmest vettskremt og redd over hva hun så og hørte, - uten å gråte. Berthine visste ikke om hun gledet eller gruet seg for turen. Hennes eldre søsken oppmuntret henne om at det var ikke noe å engste seg for, Anna og Jorna var hjemme av en eller annen grunn. Om kvelden annen søndag i advent lå Berthine lenge våken, - hørte u-lingen av vinden mens tankene kretset om byturen. Hvor mye kunne hun bruke av sparepengene sine? Noe til de eldste kunne det ikke bli. Og de minste ville nok sette pris på litt kandissukker eller annen by godt. Det var ikke mye hun kunne avse av de møysommelig oppsparte kroner. Å ta særlig fra konfirmasjons-klær-pengene lot seg ikke gjøre. Men fikk hun plukket og solgt like mengder blokkbære, blåbær og tyttebær året 1901 som de siste årene blev det ”ei rå”. By konene foreldrene brakte melkevarer og annet til, - rømme i setambere blant annet, - mest i sommermånedene og utover høsten, bestilte hvert år også litt bær fra Hauglandsskogen.

En tidlig fullmåneskinnmorgen mellom adventshelgene rusket Barbro sin datter forsiktig med disse ord ”No må du vakne Berthine,- no e da bytur”. Anna var i kjøkkenet da hun kom ned. De hadde nylig fått jernkomfyr. Alt var mer lettvint. Med fornuftig torvfyring og trekk, holdt komfyren glør natten over. I angst og spenning, litt reisefeber kanskje, fikk hun godt med ullklær på seg, - et snørestøvlepar av Anna og stasplagget, stakken fra Jorna. Noe stort for henne var det alt, også livet, liten som hun var i forhold til dem. Godt hun snart skulle kjøpt seg stasklær selv, - til konfirmasjonen.

Varm, nykokt havremelsgrøt med ”søtmjølk” var godmat, men mange sjeene grøt fikk hun ikke i seg denne tidlige morgenstund. Faren hadde allerede vært en tur til sjøen med en sekk havre. Der hadde han bl.a. gjort fiskekisten klar for tur. En del torsk fra en mer var hivd over i kisten. Andreas mente det var nok med to kiper, ”Ei skjeppe pote i kver”, pluss bl.a. lammekjøttet han hentet ned fra ”Skutlemmen”, et par lår og to ”sier”. Barbro så på kjøttet før det blev lagt opp på potetsekken i Anders kipe. Jo - hun mente - ”bykåno” ville bli fornøyd med det, - kunne gjerne ønsket det selv. Men så var det, - det beste til salgs. Berthine ville bære morens kipe, men hun sa ”Ga no du, du har glatt på føtne”. På gangstien til sjøen gikk faren først, så moren, hver med kipper på ryggen, så datteren som hadde vondt for å holde seg på bena. Uvant med lærstøvler, og på frossen lett snelagt bakke blev det rene balansegangen. Godt månen lyste og at hun ikke hadde kipe på ryggen. Foreldrene hadde lærstøvler i kipene. Farens skafte- støvler stakk opp av kipen som orestubber. Andreas hadde tidligere feiet båten ren for sne, men tok noen ekstra tak med sopelimen og vottene før de andre steg ombord. Alt gikk så stille og rolig for seg blant strile folket. Det blev ikke sagt mange ordene denne morgenstund heller. Det tynne islaget ved ”ludnane” staket de seg gjennom ved at Andreas slo den med ene årelommen. Etter et par tre båtlengder kom de ut i isfri sjø. Færingens faste følge, det brunbarkede spriseilet, stakk frem foran stavnen. Kornsekk og kiper var vel plassert, båten gjevnt stuet og fiskekisten, fortøyet akter, fulgte smygende med. Byturen var begynt.

Kipene var dekt med gamle seilfiller. Det var så pass kaldt at ”potne kunde ta ska”. Alle rodde med toete, varme votter på hendene, - gubben ved åreparet fremme, mor og datter med hver sin åre aktenfor.

”Han helt med vere i dag”, var en av de få setninger som kom fra Andreas mund. En og annen skydott foran måneglansen fortalte at det var sydostlig drag i luften. Mor og datter vekslet ord i blant, hadde hjemlige ting å snakke om. For Andreas som rodde fiske til havs, mange av sine dager, var byroing en snartur å regne.- Den breivokste karen ruvet på toften.

Wellhaven sa blant annet dette om Strilene: ”man har bemerket at deres overkropp ere uforholdsmessig udviklet”.

Tippoldefar Andreas brukte ermer og rygg omtrent daglig ved årene fra han var ”en neven stor”, helt til han blev totalt blind av stær i høy alder. Kanske det var Wellhaven som også skrev ”man maa se disse karle ved aarene for at vide hva det er at ro”. 

Det var som båten stoppet da Andreas holdt på årene en stund. De hadde da rundet Heggernes på Askøy. Han orienterte seg om det var gavnlig å sette seil. - Nei, det var det ikke. Han la seg på årene og båten fikk igjen den trygge, gjevne, gode fart gjennom bølgekrusningene. Omtrent ved Askeneset sa han til datteren, ”Kvil no ei stond, set deg i rongjo mens me krysse fjorden”. Moren overtok åren. De skimtet begynnende dagslys da de nærmet seg ”Mjølkråne” spent på om ”de mol på mølne”. Berthine som hadde løsnet litt på ”høvdakluten” som og dannet et varmt halstørkle også fikk fort beskjed. ”Få på deg klene att”. ”De mol på siste veko”, for året. De ville få mel for kornet på returen fra byen. ”Kom bære inkje seint”, sa mannen på møllekaien i det sekken var på land. ”Ka har du i kisto di Andreas”? ”Følk e fiskesjuke her etter storværet” Således blev det gjort handel, levende torsk fra fiskekisten for maling av kornet. Da var det ikke så mange fisker igjen at det var verd slepet. Andreas drog kisten over ”ripo” ved midtrummet, tømte fisken av den og plasserte kisten i fremskoten. Fisken blev blugget og spylt ved esingen. Berthine hanget dem på et par linestomper, som alltid fantes i båten. 

Alle tre satte seg til årene. For en lettelse å slippe slepet av fiskekisten føltes av Berthine. Egentlig var de seine avgårde for salgstur å være, - men de hadde bare bestillings varer i båten denne gang. Berthine fikk byspenningen sterkt i ”bringo” da de kom til Helleneset. 

Det er ikke skrevet mange ordene om folket jeg stammer fra. Av det Ivar Aasen skrev om strilene synes liten forståelse for dette særegne folkeslaget. Hordene, strilene eller hva en velget å kalle sliterne fra øygardsamfundene nær Bergen burde fått en bedre beskrivelse enn hans utslag av ergelse, i en spesiell situasjon. Mitt lille forsøk på å gi et glimt av nær slekt, da teknikken var i ferd å nå strilelandet også, er ment som et suplement til billeder av slektmedlemmer.

Igjen noen ord fra Welhaven ”De er at berømme for den omhyggelighet de har for deres spæde og ny føde børns daap og Christendom, - da er og at berømme i det de ere flittige til arbeide, - og stræve nat og dag for deres føde”.

Jeg har selv erindringsglimt fra de gode familieforhold blant strevsomme, flittige slektmedlemmer. Noe jeg har hatt grunn til å takke for gjennom livet. 

En del av virket for den daglige føde var byturene. Nær Sandviksbukten, - Berthine kunne ikke så lett sjeldne fra  hverandre hva som var skonnert, galeas, barkskip på havnen. Det enslige dampskipet ved Kristianholm beundret hun kanske mest. Det var full dag da de passerte festningen på vei inn til Vågsbunnen hvor Andreas fikk plassert feringen mellem båter til kjentfolk fra Øygarden, Herdlø-sokninger.

Barbro bare flirte og lo av bemerkninger om at de hadde ”leie lenje på fjøle”, når de kunne være så sent til byen. For det var livlig aktivitet på Fisketorvet,- tett i tett med robåter og seilskøyter fylte vågshopen. Fiskekistene lå klemt mellem båtene som små ”babybåter” Kistelokk blev åpnet og lukket. Handelen med levende fisk var livlig. Det var allerede en travel aktivitet. Bymadammene og andre handlende slengte som vanlig mange bemerkninger til fiskerne både i båt og på land. Berthine hørte allerede før hun steg i land hva hun hadde i vente. Endringene av hva de munn-rappe, prutende bykonene slengte fra seg av spydigheter var ikke det verste. Ungdommer, gutter og jenter var blant folkemengden. Faren hadde sagt til henne ”læst inkje høra edle forsta hverken bannord, skikane tå nåke slag, - læst so du korkje høyra edle ser. - Gjær som mor di”. 

Andreas og Barbro hadde slektens erfaringer. I selvforsvar måtte de holde på sin egen ”vyrdnad”, - seg selv, sitt språk, klesdrakt, matskikker mm. Uten å være trofast mot sitt eget indre, sitt eget naturgrunnlag ville livet og livsførselen deres ikke være mulig. Deres små kår ville ikke være levelig uten denne Guds-benådede livsførsel. Vanskene var å overvinne. Nynnende Barbro med sitt vidunderlige gode smil sa ”held trua”. 

Andreas, i vadmelsklærne, hadde på seg de langskaftede lærstøvler og bar sin bredbremmete hatt med en mine av stolthet. Alle tre gikk i følge, foreldrene med hver sin kipe på ryggen, Berthine med en fiskehank i hver hånd. Hun var glad over å ha foreldrene så nær seg. Faren gikk foran og moren bak henne over Torvet mot Kjøttbasaren.

Hesteomnibussen som kjørte fra Torvet med sine passagerer var hun like forundret over som sist. Hester var og et sjeldent syn, - fantes ikke på Haugland eller deromkring, - stakkars dyr. 

Barbro og Andreas sine faste kunder bodde på Fjellsiden opp mot Skansen. De tre gikk nesten usjenert til de kom til Øvregaten. Da fikk de igjen erfare hvor liten endring det var fra Welhavens dager ”Når havStrilen kommer til Byen farer der en Hagl af de groveste Eder og forsmædelser om hans Øren. Naar han side gaar op i Staden, begynner der nye prøvelser”. Adventstid, - at det raskt nærmet seg den Store Helg, endret ikke på den årsgrodde vane-uvane å sanne ukvemsord mot ”Strilene”, - de som blant annet bragte fødevarer til byen, fra distriktene omkring.

Ramse opp ukvemsord mine forfedre måtte tåle, - nei, det får være. Berthine fikk høre mye om hvor liten denne fiskestriljenten var i klærne, før de kom til madammen som ventet på sine bestilte varer fra landet.

”Okk kor eg har ventet på dokker”, - kom inn, - bare kom inn. Det ikje vasket enno, - ja, ja dokker kan no ta av dokker støvlene”. De satt støvlene innenfor gatedøren og blev vist inn på kjøkkenet. ”Nei, kor stor du e blitt Berthine, siden sist du var her me moren din”. Bykonen hadde en ubestemmelig alder syntes Berthine denne gang ”ho var so fint kledd”. Det var mangt å undres over i byen. Bykonen pratet,- Barbro nikket og smilte. ”Du ber potene ner i kjellaren du Andreas, ikje sant. De ikje frosne vel”?- Nei, sekkene var godt ompakket med smått smalehøy i kipene. ”Frøsne e de inkje, - han har inkje vøre so kadl” sa Andreas i det han gikk til kjelleren med potetsekkene. ”No ska dokker få smake av den gode saften, - de e av bærene som du har plukket Berthine”. Madammen klappet henne på skulderen da det ble sagt. De fikk et krus saft og vann hver. ”Dette va gøtt,” sa Barbro, - og godt var det nok. Rømmen hadde Barbro fast pris på. Madammen hadde ikke noe å utsette på prisen av tyripinnene, men da det kom til kjøttet ”Okk kor tynne ribbene”. Andreas kjente låten fra før, - avslagstoner. De akuderte seg frem til en pris for alle varene under et. ”Det går vel an å sprenge nokke ut av torsken, - for det ser ut for at frosten har gitt seg”? ”Eg må dele nokke me dattern min hon så e gift med underoffiseren, - ja, ha e skulemester no”. Berthine som beundret bydamens flotte kjøkken, og hva som fantes der, syntes også hun snakket så fint, lyttende til hvert ord. Kor gammel e du blitt no da Berthine”? Kry over at madammen henvendte seg til henne svarte hun rapt for stril å være. ”Eg va tretten nett før Marimesso. På nyåre ska eg ro for presten”. ”Okk kor tiden går Barbro”! Andreas hadde sløyet fisken og gjort den istand etter fruens ønske før de gikk. 

I Bergen var det ikke nevneverdig sne, den som var, var nå i ferd å tines. I det madammen sa dem farvel, med ønske om en god jul, sa hun ”Det e kakelinen som kommer, - ja, glem no ikje at sønnen dokkes tar me juletreet når han kommer te byen neste vike”. Juletre ville ikke Andreas ha noe med å gjøre. Det var før avgjort at sønnen under navnet Laien, søstrene Anna og Jorna skulle ha seg bytur nærere julekvelden. Da bykonen kom inn i kjøkkenet etter avskjeden på steintrappen utenfor slo hu ut med armene og sa til seg selv ”Okk, no lokter det jul igjen, - eg fikk no mye for pengene allikevel”. Kan tenke meg at de fikk mellom seks og syv kroner for varene. 

Ungeflokken som fulgte dem et stykke på veien mot Hollendergaten hadde ikke de store utvalg av gloser. Det gikk mest på ”slostriler”, - strilekjærringer, - gå hem te strilelandet” og lignende. Den uruggelige ro som lå over de tre ga ikke ungene lyst til å følge etter dem så lenge. De lot hverken til å høre eller forstå. Med lette kiper på ryggen løftet de to sliterne nakkene og virket høyreist me ”mobberne”, - men Berthine hadde nok allikevel gråt i sitt sinn. Hun ville liksom ikke finne seg i at de var av et lavere slag mennesker, - noen å se ned på, - å gjøre narr av. Men, hun maktet å følge foreldrenes råd. 

Å så mange gode dufter av mat det var i Hollendergaten. Matstovene lå tett i tett. Ingen blev besøkt av de tre fra Haugland. Handelsmannen overrasket Berthine. Han tok så vel i mot dem, og pratet om løst og fast ”Ka har så Hauglandsfolket tenkt seg i dag da”? Berthine sto måpende til alt hun så. Av butikkenes blandede varesorter var det alle tøyene som gjorde størst inntrykk. Handelsbetjenten henvendte seg til Berthine da innehaveren ekspederte foreldrene. ”Har du tenkt på nokke da, unge frøken”? Hun kjente hvordan rødmen kom. Moren reddet noe av situasjonen ved ”Ja, du får sjøl handle da du har tenkt, og har peng te”. 

Det var litt av hvert de hadde i kipene, - Berthine vel tilfreds, - da de bega seg til båten og hjemturen. Solen hadde forlengst passert sitt høyeste for dagen da Berthine satt i rangen og nøt ”bykako”, et løsebrød. Foreldrene rodde med lette åretak, i slektens rette element, kan en vel si. Berthine følte seg trygg igjen og kunne lettere oppservere hva hun så. Et av Nordre Bergenshus Amt’s Dampskibe, ”Hornelen”, stimet nordover, vestenfor dem, i det de var tvers av Breiviken, - et av de tegn på forandring i tid. Andreas så på den kullsvarte røyken som steg opp av skorstenen på det hvitmalte dampskip. For Berthine var det en opplevelse å være så nær det yachtlignende vakre skip på vei til Sognefjorden, et sted langt, langt borte. Dønningene som kom fra det hurtiggående skip, likte hun mindre. Da bølgene hadde lagt seg blev det å ro sammen med moren igjen. Andreas bemerket ”Han slær om på sør”. Gubben så tegn på at den første førjulsneen ville forsvinne og de gode klarværstunder opphøre for en tid. Berthine hadde neppe de tanker at hennes foreldregenerasjon skulle bli de siste ”Striler” som rodde byturene, rodde til mølne, bar på kiper i bygatene o.s.v.- De blev det, derfor disse få ord om dem. 

Min slekt var blant dem som vanligvis rakk Bergen og hjem igjen uten overnatting i byen, - om ikke været hindret. Måtte de evt. ligge over tok de nødig inn på datidens mange Bondestuer. ”De bola seg i båtane”. Uroen til Andreas har ofte vært i mine tanker. Tenk dere, lesere, fra Haugland til vest om Øygarden, nord og vest om Fedje, til havs, alene i en liten fering. Og så fra havet til byen med fisken. Ikke glem at det blev gjort for å gi neste generasjon liv og lagnad. Glem heller ikke at mennesker vokser med noe å kjempe for. 

Omtrent vest av Tertneset kom de første drag av sønnavinden, - og da de hadde fått den velluktende havremelposen i båten, fra Mølne, var det seilvind. Det brunbarkede spriseilet blev satt. Barbro holdt fokkesjøtet, Andreas storseilsjøtet og rorkulten. Mørket falt på. 

Andreas var som nevnt av få ord. Men at han gav uttrykk for sin takknemlighet overfor sin kjære Barbro er ikke å tvile på. Som Salomo gjorde, kunne Andreas også rose sin hustru, - på sin måte. ”hun gjorde ham godt og intet ondt alle sitt livs dager. - Hun sørget for ull og lin, - og hennes hender arbeidet med lyst”. Jo, jeg har sett bestemor Barbro ved rokken der fingrene hennes tok tenen. Begge rakk sine hender til trengende.

Under en del av seilturen hjemover til alle som ventet på Plasse lå Berthine i bakskoten med den gamle seilfillen over seg. Men da foreldrene fryktet for at hun var i ferd med å sovne måtte hun på toften. En åre å ”likke me”, på lo side, til de var nesten hjemme, holdt henne både våken og varm. Under seilet, før hun var i ferd med å duppe av, hadde Berthine hatt sine tanker om hvordan livet ville arte seg når redet måtte forlates. Noen linjer fra en ukjent forfatter er som skrevet over hjemmet på Plasse:

”Og fikk du, selv blott for en tid,

et sådant hjem i eie

og sendte du din tanke dit av lange lange veie,

hvor alltid fred og fryd du fant

og alltid hjerter varme

til hvem deg kjærligheten bandt, - og alltid åpne armer”

 Byturen var over. Berthine var glad over å kunne stige land på slektens naustgrunnstener. ”Her e øsjo” sa faren i det han rakte henne trekassen handelsbetjenten hadde pakket kjøpevarene hennes i. Hun småsprang, så godt hun kunne i lærskoene, på den kjente stien hjemover, - mørket til tross. Det skjen lys på Plasse, et enkelt lite lys. Brått fikk Berthine dette såre over seg, - at ikke Lasse var mer,- broren hun var nærmest til, - han som druknet i brønnen. Gavene i den lille trekassen var liksom ikke noe lenger. Skrittene blev sakte og lange til hun fant den trøst i sine tanker. Blev hun selv mor til en gutt skulle han oppkalles etter Lasse. 

Florstellet var forlengst unnagjort. De hjemme hadde selv spist sin kveldsmat. Minstejenten, Josefina -Fina- ”søv i vøggo si” da foreldre og søster var vel tilbake etter julebyturen. Strilerolig sto både store og små forventningsfulle langs veggene i kjøkkenet. Ingen ønsket å vise at de var ”forvetne”, ingen ba om noe. Var det tanken at de skulle få noe, - fikk de det. De minstes spenning var allikevel å lese. Berthine sa til de yngre enn henne, Rasmus og Larsine, ”De ska få sjå da når julekvelden kjem”. Et løsebrød til hver, både store og små, var allerede bestemt i reiseplanen. Nu var gledesstunden kommet i gi dem det. Det var alltid stas med bystomp, by godt, enten det var gammelt brød, - de runde små løsebrødene eller annet bakverk fra byen. Kokt ”tørka-lyr”, poteter, flatbrød og en liten klatt smør i en skål var på bordet i stuen. Det hadde Anna sørget for mens moren pratet litt med hver av de hjemme. ”No var da mat”. En slik dag var det tilskuere til de tre med follete hender ved langbordet. Alle follet sine hender da Andreas takket for dagen og velsignet måltidet. Det var mange inntrykk som spant rundt i hodet på Berthine før søvnen tok henne den kvelden. 

Anna (23 år) og Jorna (20 år) hadde begge vært ute og ”tent”, vært i post siden de blev konfirmert (slik skikken var den gang). Sengeplassen deres var forlengst okkupert av yngre søsken. Men et ”Bol” blev det til alle på Plasse. På et eller annet vis gikk det ”Anføtes” i de korte sengene. Begge var trolovet. Det nærmet seg deres siste julehelg i barndomshjemmet, - dager de hadde sett frem til etter års tjeneste for andre mennesker. Nu fikk de være til noen dagers hjelp for moren, - om det enn var trangt om sengeplass. ”De va so ymse vant”,- ikke alltid egen seng der de tjente heller. Mor og døtre hadde mangt å prate om. Arbeidene gikk lett unna. Barbro følte som hun svevde i ”arbeidsløysa”. Ordet ferie var ikke kjent. Så godt det var å ha alle om seg ”ei tid”, - men så var det Lasse da, - det føltes sterkere nu når alle hennes andre var under samme tak. Flatbrød var bakt for lang tid. Stablene var plassert på rømmekollehyllene i stuen. Nu når de hadde fått litt ”bymjøl”, hvetemel i huset, og jentene hadde lært en og annen finesse, blev det og, blant annet, et par sorter lefser ferdig til helgetid. 

Laien (18 år) ventet seg egen båt til våren. Nu før jul fisket han sammen med faren, - litt ”heimafisje” på slutten av året. ”Når da lei på nyåret” bar det på vintersildfiske for hans vedkommende. Lørdag før tredje søndag i advent var far og sønn avgårde lenge før ”Han ljøsna”. - Han, Herren var med i alt, også når været blev nevnt, Laien hadde gravd oskjell dagen før.

Berthine var ikke stort senere avgårde enn karfolket. Med ”småkipo” på ryggen drog hun avgårde over ”haug og hammer” på stien frem til skulehuset i Kjerrgården. Det kunne være en strabasiøs tur vintersdag, i mørket. Skolegangen var annen hver dag. Byturen hadde ikke satt henne tilbake i lekselesningen, den hadde hun forberedt seg på lenge. Været var mildt og fint for årstiden å være.

En stor fiskekiste stakk frem i stevnen på feringen da far og sønn hadde god sig nordover. Det var karer på utro ved Berlandsnøstene, hvor de holdt årene og slo av en prat i mørkningen. Folk kjente hverandre på stemmen og ”Me har etla øss nor te Skjellangerosen” sa Andreas blant annet. Ja, tanken var å gå nord der, bortom Flakk og gjerne noen kast på ”Bøen”. Øst om Abbedisen krysset de Herløfjorden. De hadde prøvd noen kast forskjellige plasser da de kom til Grunnosen, øst om ”Skarvøyne”, på et gammelt godt me, i ”ei Strøumrast”. I første kastet fikk Laien to pene torsker, - rødskjertorsk. Gubben andøvet og skjøynet skjell. Laien snøre, med to forsyn og gode osagn, for raskt til bunn på det tromlede vabeinet. En halv favn eller så fra bunnen med agnene, og faren kunne se på snøret òg sønnen når fisken bet på. Ofte var det to og to i slengen å baske med. Vabeinets svake rullelyd var kosetoner i Laien’s ører. Fiskekisten, med to lokk, på siden av båten var i ferd med å fylles opp. Denne velstand hadde de ikke ventet seg på Vågsbuens enemerker, men så var det brått slutt. ”Han e på floe”, sa far til sønn. ”Me har nok, - da e fisj i meren heim og” - ”Du har te byturen me tøusena” Da Laien sulte opp sitt barkede snøre minte han faren på at de hadde den gamle amberen i båten. Det var en amber som ikke var verd ”vøling”, en Barbro brukte å ha sand i. Før de tok på hjemturen var de oppom Herdlehvalen og hentet noen never av den fineste skuresanden og fylte amberen. Det forbauset, at karene kom så tidlig hjem, mens ”Han enno var ljøs”. Et par fisker som ikke ville levet over i kisten blev kveldsmaten den dagen.

Denne lørdagen, eller en annen dag de hadde sammen eldstejentene og moren, pratet de nok om evighetsverdier. Så flink å ordlegge seg i dette emne var de kanske ikke, - men foreldregjerningen ville jentene gå fullt og helt inn for, - den store oppgave i sine ekteskap. Barbro som manet dem å skape gode hjem, - bese Den Hellige Skrift, - for der hvor Guds ord blir lest og etterlevet, - der trives den sanne kjærlighet. Barbro hadde det med å gjenta seg når hun hadde viktige ting å meddele. Derfor ”La Gudsore lesas, - lev so etter da”. Videre nevnte hun at legemlig og åndelig tarv måtte gå ”hand i hand”. ”Eg har tenkt mykje på den song og glee me har hatt i dette vesle stovehuset”, var av jentenes ord. Ja, det er sams sagt om hjemmet deres, der lydighetens lov, flid og arbeidsomhet rådde. - ”Herrens tukt og formaning”. Barbro og familien øvrige medlemmer, kunne være for stri i sine tolkninger. 

Andreas var ingen tilhenger av juletre, ugudelig i hans øyne. Først de par tre siste årene før denne julehelg hadde det vært tre i huset på Plasse. Nu sto treet, furubusken, fra egen lille skogsteig, ved løeveggen. Laien hugget det dagen før han og eldste-jentene rodde- og seilte juleturen deres. 

Alt var skurt og rengjort da julekvelden kom. Finkappet einer var ved inngangen til ”Ståvehuset”, og på gulvene innenfor, - friske og grønne. Det hadde gubben selv sørget for. De hadde det på jordgulvet ”Jå besto hans” og siden det samme hos Barbro. En gang renslighets-hensyn, nu tradisjon, - Øygardens palmer.

Furubusken var på fot, - duften av den og brakekvistene fylte huset med julehelg- eim. Berthine pyntet treet. Laien hadde noen små garnkuler, med ny garntråd på, som hun fikk låne. De blev hengt på grenene hvor pynten ellers besto av kakemenner, epler og kandissukkerstenger, noe fra Berthine’s lille treeske. De få små talglysene, spesielt det i toppen, skapte det Andreas også kunne synes om. L y s e t. Det skjen såpeblankt av ansiktene til de minste som fulgte søsterens pynting av treet. Deres kulerunde glade øyne var det jubel i når de fikk ta på pyntesakene. Berthine gav dem litt kandissukker hver. 

Bordsete, - så mange lys hadde ikke vært tent på Plasse før, bordlys og lysene på treet. Ute snedde det, så kvelden var mørk der. Alle satt benket ved langbordet. Andreas, far i huset åpnet sin velbrukte Bibel. Barbro, mor, og barn follet sine hender. Det gikk alltid litt tid før faren kom i gang med lesningen, - preludium. Julekvelden 1900 som alle Sol- kvervsdager de fikk sammen i hjemmet, blev hele budskapet om Frelserens fødsel lest før måltidet, - uten kommentarer.

Anna og Jorna gikk så etter kveldens måltid, lettsprengt torsk, poteter, smør og flattbrød, og så ”ei suppsjei attåt”, et stort måltid, og glede ved bordet. Bordvers blev selvfølgelig ikke glemt, men denne gang var det en julesang. Stort måltid, - poteter var ikke almindelig til hvert fiskemåltid, poteter var en viktig salgsartikkel. Smør var heller ikke almindelig til flattbrødet, det var jo det lille brukets store vare, melkeprodukt. Takken for maten fulgte etter måltidet, da som ellers, - men nu blev det i tillegg håndtrykk og ønsket gode ønsker, nesten som en ”gratulasjon”. 

Løe, flor, gjeter, krybbe, høy, halm og fødsel, - alt var kjente ting og situasjoner for ”strilebarno”. Det var del av deres daglige liv. Englene var lette å tenke seg, - lettere i stjerneklare netter. Det var ikke noe rart i på hvilken måte Jesus kom til jorden. Hvorfor, fikk de forklart, - de minste denne kvelden, som ofte siden. Kvelden blev full av sang og glede. Anna hadde skåret epler opp i båter og kom med det i en trebolle ”Dar e to stykje te kver”. Julekvelden blev aldri av lang varighet. Alle gikk forholdsvis tidlig i ”Sengehalmen, under kvitlene”. Juledagen var den største i Høytiden. Skikken om julegaver var ny på Plasse. Berthine lå i tanker om Jesusbarnet i Krybben, - men var og opptatt av morgendagen, da barna fikk utfolle sin giverglede. 

Foreldrene måtte pent holde sengen de tidlige morgentimer juledag. Jentene, de største, var tidlig, tidlig oppe, ruslet så stille, så stille for ikke å vekke foreldrene, Berthine hadde knapt sovet mange timene, ”kaffien” kunne luktes. Opp med henne i en fart, - men stille, stille, den kostbare, sjeldne, drikk der i huset, blev og en julelukt. ”De gamle” lå vel sannsynligvis stille, stille og ”søv”. Nu kom de. Berthine var lysbærer. Prosesjonen gikk til foreldrenes bol i det lille kammerset. Der tente hun lysene på sengestokken før foreldrene blev vekket av barnas julesang. Krusene med den velluktende, varme drikken og brettet med bakverket, kom så Anna og Jorna med. Foreldrene fikk årets sengemål-tid, - en mor- og farsdags-stund mens de ventet på overraskelsene ellers, - den nye skikk ”julepresanger”. Men, de voksne utvekslet ikke gaver. Det var barnas gleder. Berthine hadde strikket votter til faren. ”No har de vel ete”. Kanske det var Larsines ord før de igjen vandret inn til foreldrene hvor lille Fina lå og pludret i Voggo (Fina ble født nov 1901). Overraskelsen fra de eldste søsknene’s bytur kom frem. ”Den ska du je ne mor Larsine, - og den skal du je han fra Rasmus” Det var Krusety. Takk og glede var det ved foreldrenes sengeplass og huset ellers. Larsine gav moren stentøykruset. Faren fikk sitt av Rasmus. Berthine gav ham sokkeparet og moren fikk kammen som hun  ønsket seg. Så var Berthine til kassen sin igjen, hentet lysene og gav faren, moren, Laien, Jorna, Anna, Rasmus og Larsine hver sitt lys opp i hånden. Hun var selv så kry den gang hun fikk sitt eget lys til sengestokken en julemorgen. Selv fikk hun en vakker sort ”høvdaklut” med frynser på, av foreldrene. ”Den lyt du ha når du står for presten” var ord som fulgte gaven. Fra kisto ne mor kom det frem mange sokkepar og votter den morgenen.

Særlig skikk på ”frukosten” den morgenen blev det ikke. Kirkeklærne, - de hjalp hverandre å komme i stasen. Fra Plasse gikk Andreas, Barbro, Jorna, Laien og Berthine på snelagt sti til sjøen i grålysningen. ”Han var lett”, - men overskyet med frisk syd-østlig vind. Hauglandsmannen seilte vestom Berlandsholmen. Berthine forsøkte å telle alle feringene og seksringer under seil til julens store kirkeferd. Med det dukket stadig opp båter hun ikke hadde i tallet, etter hvert som de nærmet seg Herdlø, Kongsplassen fra ”gamal tid”. Foruten de tre båtene fra Haugland var det Kjerrgardsfolk, båter fra Heggernes, Fløysand, Hanevik, Aadlandsvik, Fauskanger, Berland, Eikeland med flere.

Hun kom ikke til noe sikkert resultat av tellingen. Sikkert er det at det var et ”Storsyn” av båter og folk i Kirkebukten på Herdlø mens klokkene kalte til kirkegang. Fritt for ”søging” mannfolk seg i mellem, og kvinnene med sitt, var det heller ikke. Praten stilnet mer og mer av etter hvert som stegene nærmet seg kirkegrunnen. Hele Herdlaøen føltes Hellig, - innbø ikke til ”røtaprat”, - høylydt tale.

Kirkefolk hadde fulgt slekt til hvile der i uminnelige tider. ”De fekk inkje sesse seg adle i kjerkjo den dagen” Kirken var fullsatt da ingangsslagene tonet inn fra klokketårnet Den Store Helg.  

Da de gikk i båtene var det igjen ”drøs og søg” blant Herdlebuen. En fra Husebø, som ”las for presten” i Laien’s konfirmasjonskull, sa til ham ” Da e no løie å tenja på Høvdingasete her, - og Husebø en tå vaktpostplassane for øyne” Laien svarte ”Me lyt vera takksam for da og”. En slektning fra Berland spurte Barbro ”kor da va me vatten heima jå de, ette frøsten”. Hun svarte ”Opkomme-kjedlo vår han enno inkje frøse”. Igjen var Lasse i tankene, som han var en stund under prekenen. Nu hadde hu og sett til gravstedet hans. Det var en av slekten på Berland som ventet ”små”. Barbro slo samtalen bort på det, og fikk svaret ”Ho e ventanes kar dag so helst no”. Ja, Ja, tenkte Berthine som hørte samtalen. ”Bære ho inkje kjem i Helje”. Praten mellom mannfolket var stort sett om fiske, vannspørsmål og for-situasjonen rundt på gårdene.  

Hjemturen gav en del sjøskvett på kirkefolket. Karene kunne ikke være helt stri i roingen, men se sjøen an. Hauglandsmennene rodde Berlandssundet på sørtur og mistet etter hvert båtfølge som de nærmet seg egne naust-grunner. Rasmus og Larsine ventet foreldrefølget ved naustet. De hadde sett dem ”frå hauane da de kom jønå sonne”. Anna hadde forlengst ”hengt øve søddgryto” da flokken kom fra sjøen og en ”snøkave” for over Plasse. De hang over kjelen og gryter, språkmessig, lenge etter at jernkomfyr kom i hus . Gamle folk sier ofte så enda. Det luktet godt, sultne var de alle, og grynsoddet Anna hadde stelt til ”me nemt te kjøt i ” så de frem til. Felles bordsete, rolig som vanlig, helg, høytid og nu en julesang. Andreas og Barbro brukte sine benskjeer, ellers var forandringen merkbar vedrørende bruk av skaffetøy og andre bruksgjenstander.  

”Strilene” var smått om send i ferd med å miste taket på sin standhaftighet i å holle fremmede nye skikker på av-stand. De godtok vanligvis ikke nye ting i bruk før de var sikker på verdien av det nye, - og som en selvsagt ting, at økonomien tillot forandring. Det var en beskjeden begynnende tendens til at ungdommen ikke i alt og ett holdt på det gamle. 

Juledag var allikevel enda en hjemmets dag. Alle holdt seg til huset og hustuftene. Berthine’s ord ”Me gjekk inkje te nåken den dajen, og injen kom te øss”. Rasmus som hadde mye av morens sinnelag i seg, fulgte foreldrene til florstellet om kvelden. Han bar stolt fjøslykten ”Ein slek sta vart Jesus fødd”, sa han blant annet da faren ga kalven i kalvegaren kalvedrikke. Kvelden inne var rent som en god juletrefest, om en vil. Noen stykker eple var og godsak denne kvelden mellom sang og den form for lek de hadde den tid. Berthine leste også fra et lite barneblad ”Magne”. 

De gamle hus som er igjen i Hordaland har trekk i seg som taler om generasjoners liv. Litt av fortid kan en enda føle ved å besøke Plasse, alle påbygninger til tross. Barbro opplevet store forandringer i løpet av sine livsår. Hun erindret ”Røykstovrommet” der de sov, kokte og arbeidet. Fra Berland kom hun til Haugland, Plasse, hvor det var grue med murt skorsten, i fremrommet/kjøkkenet inne i huset. ”Bedre er at øynene dveler ved det en har, - enn at sjelen farer urolig”. Barbro var frimodig og glad, - ikke opptatt av det de kunne mangle. Det var de unge som kavde for jern-komfyren. Lemplass og kjøkken, - det var nesten ikke til å tro. Selv i sorgen var det uendelig mye å takke for. Hvor mange ganger hun takket over å ha barna friske, og nu hos seg - hvem vet det. Annen-dag jul blev intet unntak.  

Ut fra egen talemåte var Bibelskriftens språk vanskelig å tyde mange ganger. Til dagens første måltid, med lys i kubbestakene på bordet, hadde far i huset denne enkle ”lovnad” ”Frykt ikke, - jeg har gjenløst deg, - kalt deg ved navn, - du er min”. Flormelk til de yngste, sur til de eldre, brød og smør var frokosten. Jorna var tidlig ute og kikket på været. Det var nord-øst, så ut til å bli en klarværsdag. Faren sa da han gikk etter ”florsvotten”, ”Han dreg seg på mor”. Nils, Jorna sin trolovede var ventende en av juledagene. Nu var det vær å ta seg sørover fra Hellesøy, om litt kaldt kanske. 

”Kor ska de hedn” spurte Berthine foreldrene da de gjorde seg klar til tur. Til svar fikk hun ”Me e heima te nons”. De eldre søsknene hadde en aning hvor de skulle, tenkte hvor da foreldrene gikk til sjøen, - moren med kipe på ryggen. Ikke alle hadde to kyr på bås, - som melket. Og når helsen sviktet kunne det ofte være smått med mat for dem som ikke kunne komme i båt.- Jeg kan tenke meg det var litt av hvert i kipen, - litt poteter, ”ei så me mjøl”, flattbrød, litt julebakst eller så. Andreas bar en amber, - litt melk, kunne de avse. Hva de gav, og hvor de gav, var noe det ikke blev snakket om. Andreas hadde ”etla” noen fisker i meren til denne turen, og til kveldsmaten annen-dag. Det var liv i meren. Fisken hadde klart seg bra. I fjorten-dagers tid hadde det holdt seg forholdsvis mildt. Men nå laget det seg til litt kaldere værtype.  

Om formiddagen gikk Jorna flere ganger og kikket mot sjøen. Berthine kom inn til Anna og de yngste på kjøkkenet ”No for ho”. En fering kom seilende med en mann i. Da skinte solen fra sør.  

Laien leste mye, når stunder gav seg. Annen-dags, formiddag gav ham timer i så måte. Larsine skjønte det var noe ekstra på ferde, oppskjørtet som Jorna var, - og kikket i vinduet som Berthine gjorde. I en fart kom hun ut på kjøkkenet til Anna, som kokte ”kvetemjølsgraut”, ”No kjem de”. Laien tok mot dem ute. Jorna gikk inn. Karene blev pratende, - litt om hvordan turen hadde gått, også. I språket på Nils’s kanter av Øygarden sløyfet de h-en i begynnelsen av ordene. ”An va so på nor at eg adde seglet stannande eile vejen”. Herdlebuen forsto hverandre hvor i øygarden de enn var. Det var korte avstander til språknyansene den tid, og forskjellen kunne tildels være stor. ”Du kjem me fint ver”, sa Anna, da Hellesøymannen steg inn på det einerlagte gulvet. ”Go elg i støvo”, svarte Nils som blev hjertelig motatt av alle. Jorna satt med Fina på fanget (der er nok litt blanding av jula 1900 og 1901 i fortellinga) da Laien hadde tatt farens plass og de sang et bordvers sammen før grøten kom på bordet. En kan tenke seg ”søging” og litt ”lott” ved det bordsetet. Det var det neppe der foreldrene hadde sitt annen-dags middagsmåltid. De kom tilbake før ”nons”, til kaffi, bakst og julesang. Lysene på treet var tent. Gubben hadde med fisk fra meren, sløiet og stelt, klar til å bli ”heng øve” senere på kvelden. Innen da var Kristian kommet, Anna’s trolovede. ”De gamle gjekk i floren”, lot ungdommen grisle inne, - til Andreas ledet helgens siste bordsete. 

”Havstrilen i land er et underlig vesen”, skrev en gang en bergenser. Han skulle vært en tur på Plasse hvor det både var alvor ”song og lått”. 

Kristian og Nils var humørfyldte karer begge to, særlig Kristian. Han kunne fortelle gode historier ”fra sildefisje” blant annet. I samværstunder var det lun og god munterhet strilene mellom, om de enn kunne se tungsindig ut i by-gatene. Både gode og sørgelige hendinger kom på tale i samvær og fest. Fra der jentene tjente var det bretninger. Under kirkeferder, - og byturer ”fretta de nåke”. 

Herdlefolket var blant dem i Hordaland som mest trofast holdt på gamle skikker ved høytider, bryllup og gravferd. Hvor er det blitt av spillemannen? Jeg fikk den store glede, opplevelse, som ”tenåring” å delta i et tredagers bryllup hvor gamle tradisjoner og skikker blev fulgt, med spillemann på kirkeferd, - en fortelling i seg selv. Spillemennene fylte en viktig plass i strilens kulturliv, men ingen av barna på Plasse behersket den kunst. Kanske Andreas var av dem som ikke berømte felespillet? 

Annen-dags kvelden. Minstebarna var til sengs da det banket på. Inn kom en kar fra Berland, - heseblesende. ”Du må skonna deg Barbro”, Laien på alder med Berlandsmannen, forsøkte å roe karen ned, men han var for urolig.     ”Du kan bære ga, eg kjem”, sa Barbro, som tok det med ro i påkledningen. Godt med klær trengtes til en kald kveld i båt. Det var ingen jordmor på de kanter. Barbro var hva de kalte ”ei hjelpekåne”, - da med stor erfaring i fødsels-hjelp. Ordet ”teori” tror jeg neppe hun kjente. Barbro så innom Fina før hun satte på sprang. Hun nådde karen igjen før de nådde sjøen, hvor en holdt båten roklar. ”No kan de skonna på”, sa hjelpekonen til de ved årene. Karene fossrodde, med Barbro i rangen, en stjerneklar juledagskveld. Det var bare ved slike ærend hun hadde den ”sessplassen” i båt, - ikke alltid da heller. For det hendte hun måtte ta årene fatt, også da. En av karene forsøkte å beskrive situasjonen heime hvor barn var ventedes. Barbro lyttet, men la ikke mye i det. Selv da hun ikke stort under roingen. Men en setning gjentok hun. ”E vatne hengt øve”? Noe usikkert svarte den ene av karene. ”Me ba de gjere so før med for”. Barbro tenkte på barnet som skulle fødes, - det gryende liv, på moren som var i hennes slekt.

Været var ikke alltid så bra som nå på vei til Berland. I slike ærend var det ikke å vente på været. Stjernehimmelen og ”namt te måne”, kvelden var så fin, Barbro lett til sins, som vanlig. Med helgedags-fødsler, særlig i dag. Lett på foten hoppet hun i land. En av karene førte henne i hus. Der var det gjort i stand, ingen uventet situasjon. Berlands-folket hadde ”alt på stedl”, som de gamle sa. Fødselen skjedde ut på natten og gikk normalt, som vanlig var. Nok en sjel hadde Barbro hjulpet til livet, en jente.

At fattigdom gir samhold, høres kanske merkelig, men er dog en livserfaring. I samhold er hjelpsomhet. ”om tippoldemor fikk betaling”? - Hjelp tok ingen noe for, ikke hjelpekonen Barbro heller. Å oppleve et velskapt, nyfødt skrikende barn,- og en lykkelig mor, var lønn så stor og god. Barbro follet sine hender, takket og felte tårer da det hele var vellykket over. Av bestemoren til barnet, hun som hadde hengt over vannet, og hjulpet på annen vis fikk hun en god omfavnelse, og ”No heng eg øve kaffikjelen, - eg har namt te kaffi”. Ut på neste dag fikk hun skyss hjem igjen, - men første etter å ha sett veslebarnet ved morens bryst.

Hvordan har så folket hjemme ”bola seg gjøno natte” var blant de tanker som streifet henne. Svar på det fikk hun. Anna hadde blitt med Kristian ”heim te Kjerrgarden”. Og nu sto Nils og Jorna på reis,- roturen til Hellesøy i den båten de i mange år rodde fiske sammen etter inngått ekteskap. Om det var romjulstid og samværstunder, naboer og slekt sammen, kverdagen kom med sitt. All Høitid på ”Strilelandet” var innholdsrik, og gav rike minner til så mange. 

I den skrivende stund er Fina den eneste gjenlevende. Hun lever i samme forvissing som sine søsken, at ”me Gud kan natten komme hva enn den bringe må”. Fortroligheten om evig liv fikk de allerede i barndomshjemmet og blev det bortgagne en trøst til døden.

Kjære barnebarn. Å være historieløs skader den fremtid du ønsker deg. Disse glimt av slekt håper jeg kan bli til gavnlig lærdom. At jeg har mine takksigelsesstunder til dem jeg har nevnt her, og flere, er kanske ikke lett å forstå. Men i tanker over dem, strilene, som levde rotfestet til den jord og det miljø de var runden av, har jeg hatt mange gode stunder. Teknikkens enveiskjøring har gjort at mangt verdifuldt er gått tapt i generasjoner etter de eldste, - men ikke alt av Ånden. Læren er den samme. De tilba og trodde på den almektige Gud, ved Jesus Kristus, - uten spørsmål og forlangender. Det var frimodighet, fred og glede. 

Takk for du leste denne lille sak fra din bestefar Leiv 

ETTER-ORD

Barbro, Andreas og barnas hverdagsliv ellers er en bok i seg selv. Til eksempel: Hva ligger det ikke i julepresangene tippoldemor Barbro gav, - strikkevarene, karring, spinning av garn, - så ”spøytet”. I marken etter ved og torv i ”kipo, stølsturene når en eller to kuer skulle melkes langt fra boplassen. Alltid gikk ”spøytet”, hver ledig stund, - untatt i helgene. Eller vi tenker oss Andreas, - ja gjerne en varm vårdag, - på havet i stille vær. Fiskingen i det solen går ned er lett å beskrive, at det var båter i følge o.s.v - Men dette spesielle med strilen, når han la årene inn der ute på havet, - lot båten rulle og reke mens han selv lå i bunnen av den lille farkost til et par timers søvn, - er det lett å beskrive? Båtfolket der ute, fiskerne som var i følge, - de sang en salme sammen før de ”bola” seg,- og hver for seg ba sine bønner. De sov godt. Å ha fiskekiste på slep var som å ro lastet båt. Tenk dere avstandene de rodde. 

Til slutt ektemakene til Barbro og Andreas sine barn:

Anna fikk sin Kristian. De fikk Nautneset på Haugland hvor de blev alle sine dager sammen.

Jorna fikk sin Nils og bosatte seg på Hellesøy.

Laien blev gift med Alette fra Radøy. De overtok gårdsbruket og blev boende på Plasse.

I den gamle bibelbog for Berthine Andreasdatter Haugland står det blant annet: Foræret av Johannes K. Iden den 1 april 1908,- trolovelsesdagen deres. Natten til den annen mars 1911 var hennes håp gått i oppfyllelse. Lasse kunne oppkalles, Leiv blev navnet.

Larsine fikk sin Peder, fra Haugland, - bosted Haugland.

Rasmus som giftet seg forholdsvis sent fikk Kristine, fra Berland. De bosatte seg også på Haugland. Rasmus kom bort på sjøen. Kristine som intet ante om at ”hjelpekåno” skulle bli hennes svigermor, døde da deres tre barn var småbarn å regne.

Fina fikk sin Karl Skulstad og de bor nu på Vaksdal.

Spelhaugen en gang i min fars slekt eie, - da Iden hørte til Herdla, - nu Meland den 10 januar 1979

L. Iden