Det var ut på året en gang, i 1862 (må har vært ca 1870, Brynjulf var bare 4 år i 1862) Knut og ene sønnen Brynjulf kom seilende hjem til Iden etter en bytur. Nord for Beitingen lot de det blafrende seilet falle, de tok årene fatt.

Nordgående strøm formelig føyset dem gjennom Skjellsundet til Ie-osen. Brynjulf var vel i fjorten-femtenårsalderen. I byen var det ikke mye ”låt” i gutten. Men du verden som han pratet på hjemturen. Faren var ikke så opptatt med hva de hadde hørt om oljelasten som var kommet til Bergen. - Jo visst så han skonnert briggen ”Sleipner” langt inne i Vågsbunnen. Han hørte selvsagt også fra oppstyret omkring langveisfareren, - det første skip med raffinert jordolje til Norge,- men hvorfor skulle han legge så mye i det. - Sønnen lyttet på en annen måte. Salgs og handleturen var ham nesten uvedkommende, - denne tredje byturen hans. Vitebegjærligheten var der,- sansene i orden. Nu hadde han virkelig noe å fortelle når han kom hjem.

Brynjulf formelig tyvtrente på faren, - slapp ikke dette med petroleumslampene som og var noe av ”Sleipners” verdifulle last. Kunden deres i byen hadde vært så oppskjørtet av Sleipners last at Knut lite trodde på hele saken, - særlig oljeboringen og hvordan ”kunden” forklarte den operasjonen. Brynjulf husket året som blev sagt. ”De fadn første oljo for tre år sia i 1859” (1859 er korrekt men det må ha vært ca 11 år siden). ”Kor e da de har fudne oljo då” spurte faren. Stedsnavnet virket så fjernt for Brynjulf. Skolelæreren hadde aldri nevnt noe om Pennsylvania. Mens han forsøkte å ”få da på tongo”, gav faren svaret selv. ”Da e vel i Amerika da og, dar skjolmøen og andre siglar”. Oljelampene ”te byfølkje” slapp ikke Brynjulfs tanker. Hver gang amerikafarten kom i Knut’s tanker så han konfirmasjons venner for seg, de som alt hadde reist fra landet. Bønn, takk og håp fulgte i slike stunder, hvor håpet var at ingen av Guri’s og hans barn ”tok på utfær”. Uvilkårlig fulgte ny deling av gården Iden og i samme spor, men det er noen år til den enda, trøstet han seg med.

Da Brynjulf bar seilet i nøstet sto faren og så ned i ”lysetydno” en halvtønne nesten full med ”leverlyse”. Når leveren de tok vare på gikk i forrotnelse kalte de tranen for ”lyse”. ”her kan du sjå Brynjulf, - slek har oljo vorte te”. Brynjulf gløttet bort i tønnen, sa ikke noe, og det blev heller ikke sagt noe om olje før de var på vei fra sjøen. Oljen var ikke helt ukjendt i oltiden heller. ”kor tror du Noa fekk kjøro frå, den de kjørebredde Arken me”. Brynjulf misslikte farens spørsmål, som blev ubesvart. Brynjulf hadde låst seg fast med tanken på at opprindelsen var palelever og annet. Det ”andre” var mer usikkert.

*****

La oss gå ca. 75 år lenger tilbake i tid. til en tidligere Brynjulf, hvor:

”Jeg underskrevne Brynhild Johannesen Iden (tippoldefarx5), kiendes og gjør for alle witterligt, at have solgt og afhændet, likesom jeg med dette mi skiøde, aldeles sælger og overdrager til min kjære Søn Ole Brynildsen, den Halvdeel aft min i følge Mageskiøde af 8 mai 1787 og tinglyst næste dag, eiende og tilhørende Anpart udi Gaarden Iden, hvilken halvedel skylder Lanskyld 21 6/7 mark smør og 4 6/7 tønne malt, beliggende udi Norhordlehns Fogdrie. Herløe Skibree, under Matricul nr. 66”.”Og da bemelte min kiære søn, til mig rigtig haver betalt den for denne jordepart omakkorderede kiøbesum, 99 rdl, skriver Ni og halv femesindstyve Rigsdaler Dansk Courant, skal denne af mig bortsolgte Anpart udi Gaarden Iden, efter denne Dag følger og tilhøre ham og hans Arvinger, som af ham idag kjøbt Odels Eiendom o.s.v.- Herlighet o.s.v. med derpaa staaend Huuse Bygninger, dens Ager og Eng, Skoug og Mark, Inden og uden Gierdes, fra Fielde til Søen med videre”. Senere står det bl.a. ”Denne bortsolge Halvdel er ej med konto Obleigasjon eller nogen anden tinglyst Hæftelse, som til Tinge er publeiceret belagt, - ei heller findes Sælgeren antegnet som Wærge i Registeret over

Norhordlehnes Arvebog.” m.v. Alverstrømen den 4 Maji 1789

Herfor er betalt Een Rdlr Haberdorf

Bekreftelse er ved Brynhild Johannesen, Ole Brynildsen.

Kundgjort inden Retten ve Dommertinget for Herløe Skibrede den 5 maji 1789 og i Skiødebogen pådlydende indført fol. 157.

Bevitnelsen i et annet dokument lyder slik:

”Stadfæstelse under min Haand og brugelige Signata, i Næværelse at undertegnede Twende Witterligheeds Widner”

Tingstædet Alverstrømen den 4 Maji 1789

Brynild Johannesen Iden med paaholden pen Iden Brynild

Til Witterlighet underskrives Jakob Monsen Schiold Knut Andersen Hanevig

Selvsagt ville det vært kjekt å vite om Iden-folket før 1787, - også tiden mellom denne deling til Knut overtok part av samme gård, - men det får blei studie for den som muligens fatter interesse for det (foreksempel meg).

Sikkert er at Knut og hans hustru Guri, - født Kaarbø (født Ryland - mine tipptippoldeforeldre), blev de siste på gårdens gamle boplass, hvor ”Huuse og Bygninger sto”. Bebyggelsen var i en klynge hvor hovedvei og gårdsvei møtes mellom Søderstrøms nybygg og huset nu eid av Magnus Husebø.

*****

Rimeligvis ble det oljeprat bydagen til Brynjulf. Han hadde jo sett frem til å fortelle om sine byopplevelser, - og hvilken fremtid ”skuleungane” kunne gå i møte dersom oljelampen kom til gårds, og til det vesle skulehuset de nylig hadde fått til grenda, det i Putrevika. Ja, hvor stolt var de ikke over å ha fått ”Skulestova”. Hvor mye ville det ikke bli vinterskveldene med griffelen og tavla når læreren hadde lært dem tallene og deres anvendelse. ”Da ska peng te slikt, - de kjem inkje siglande”, kom det fra en av jentene, muligens Kari (tippoldemor). Vel, vel, - de unge og ungene hadde noe å prate om i kosen fra ”tino t ne mor” som karene hadde med på byturen. ”No har me salt at”, var blant det Knut forteller sin Guri. Hva han ikke sa da, men i sengehalmen var: ”Du får gjømbe ne i skåpe”. Han hadde kjøpt en halv flaske Malagavin. ”ho gjore so gøtt for bringo”. Varme fra de varme lande, kalte noen det. Medisin kalte datteren Kari det for mange, mange år senere til ”Leiven”.

*****

Boplassen var gjennom årene vokst til å blei et Klyngetun, - nu i ferd med å bli helt oppløst. Fra Klyngetunet fikk Iden- folket sine jordteiger, sprett over hele gården Iden. Loven om at ”Jords og Skovs Udskifting av Fælleskap kom noen år før Knut fikk en part av gården. Loven forlangte at Klyngetun blev oppløst. Det falt i Guri og Knut’s lodd å se det gradvis fullført, etter loven. ”Da måtte gjerast”, - og av neppe nevneverdig prat. Men oppriving av det gamle bosted, med dets seregne bomiljø, føltes sikkert tyngende, - særlig for foreldre, - men senere også barna, da intet var igjen av deres barndomshjem.

Knut’s bror som og hadde part av arvejord, den tid som prøves omtalt, satte sin stue, - delvis av ”De Gamlehuuse” opp under åskammen ”Preikestolen”. Her ser vi opptakten til det lille rekketunet under ”Løfte” og Preikestolen”.

Knut og Guris kårstove blev siste huset på Klyngeplassen Iden.

De tømrete ”stovehusa”, stove = ovn, stavbygde løene med tømret florshus = det frittstående rommet inne i løen, eldhus, stengavlene,- tegn etter den tid finnes enda på Holsnøy. Men ikke på det sted hvor vår Ie-slekt fra årtider tilbake startet Iden-gården, og bygget sitt første husvære. Slekters gang, - hvor tankene er mange. Lemstover, Røykstover, Svaler, Buer, stein og tømmer, - folk og fe, - Liv, trivsel og ånd.

*****

Uten båter heller ingen Iden-gård. Forde brislingnota er gjort klar i sekseringen, storebåten, ved stavnøstet i Ie-vågen, drar vi dit. Brislingstimene var oppservert flere steder langs Ie-landet og nordenfor. Rundt 1865-70 årene uteblev storsilden, vintersilden, den som i sin tid var årsaken til at Olav Kyrre anla Bergen, sies det. ”I gamle dager” var som kjendt sildennsiget til Hordaland periodevis enormt. Vinteren 1559 var det ”sturtfiske” , fortelles det. En tønne sild kostet da 4 - 6 skilling. Tomtønnen kostet 18 skilling. I slike silde år blev det tråkket i sild som Sogningene kan tråkke i nedfallsfrukt år om annet. Når silden blev borte kom sorgen og bønn om bot og bedring. I tanker omkring Iden-gården og tipptipp, oldeforeldrene Knut og Guri synes å se virkning av svake silde år. De fikk i allefall en periode omtrent som Absalon P. Beyers tid:

”Man såg den nok, men man fikk intet av henne, - en Guds domm”. Presten var vel kanske litt bitter over at Lensherren tok ”sildetiende” (skatt) fra prestene i bygdene den gang. Han sier bl.a. i sin dagbok: Har satt våre rådmenn og borgere på rådhuset og dømde silden. ”lagde henne i lodd og kvintet - en vektenhet - , - men Gud i himmelen tenkte annet” A.P.Meyer så heller ikke bort fra at ”banden, - svergen og slag” under fisket kunne være årsaken til Guds vrede

*****

Knut hadde saktens opplevet rike silde år, særlig omkring 1850. Slotten var over. Nu fikk de se å få seg litt sommerbrisling. Knut hadde noen ”åtringer” stående, men han tenkte seg muligheten å føre noe ferskt til byen, - om ”de lukkast”. Brisling-land-noten besto vesentlig av en garnvegg som blev kastet ut slik at den sammen med bunnen og land dannet et stengt område. Sto brislingen inn på vikene var det som oftest en lett sak for øvete folk å fange den. Brynjulfene, sønn av broren til Knut, (Ola), het og Brynjulf ,- han som senere fikk tilnavnet ”Slakter -Brynjulf”, rodde i en fering sammen med Knut’s yngre sønn Ole. ”Gamlingene” rodde sekseringen hvor Kari, som hadde tigget seg med, satt på den tørre noten. Fugl var det alle vegne. Litt fisk gikk oppe den stille, vakre solfyldte ettermiddagen. De hadde ”ete te nons” før de dro, hos Knut’s var det ”potetkake og ei så surmjølk”. På vei nordover, langs Ie-landet var det sprette brislingdotter. ”Ho e skremt”, sa Knut i det en nise blåste tett ved årebladene deres, på b.b. side. Kari formelig skvatt der hun satt, vent forover. Karene enste ikke denne årlige gjest i Ie-osen. De fikk legge seg i ro en plass nordenfor å se om ”ho var dar, - og kor ho tok seg” når kvelden falt på, var Basens’s ord, - han Knut. En liten landnot etter brislingen skulle det ikke mye basing til, - men en sjef var der i alle arbeidslag, noen rolig som Knut, andre mer brautende, - ”alt ette ka de hadde i høve”, sa Kari mange år senere. Basingen blev av en annen karakter når storsilden entret vågene. De stimene var ikke å spøke med ”då ho satte seg på note”. ot-båten rundet Ie-tangen. Guttene i feringen lå og ventet sør for Skorpo. Tanken var nok Kobbevågen, men de la seg til ”norst ve fjedle”. På høydene over viken der var det gode opservasjonsplasser.

Hjemme gikk Jens, yngstegutten (eldstegutten), i marken med hesten, hjalp så moren og Ranveig (søstera) med florstellet, da de kom fra stølen. Selv sommersdag var det gjerne et eller annet beist i Floren. Nu hadde de en okse, de nødig ville la gå ute. Etter florstellet gikk Guri til ”Kårstovo” med litt ”søtemjelk” til Knuts foreldre. Jens sa veslevoksent til Ranveig da han kom ut etter måkingen i den lave, mørke floren. ”Han e no ver te kaste brisling i dag”. i trøst for gutten, som så gjerne ville ha vært med dem nordover, sa Ranveig, ”Ho går seg inkje idn på vågane, - da ser du på fuglen i Osen”. Guri kom fra svigerforeldrene i tanker over hvordan det ville gå med Randveig, nu hu var på vei til å forlate redet. Hun skjønte på de gamle at de og var urolig for det, - men trøstet henne. ”Tøuse” ville nok klare seg i byen, var deres mening. Fra den dagen hennes barn forlot hjemmet, - og det gjorde de i tur og orden, i tidlig alder, jentene, hadde hun liten kontakt med dem som blev ”byjenter”. Ranveig hadde vært et års tid i tjeneste på Herdlø. Nu sto utferden for tur. Den sirlige for-seg-gjorte, - rosemalte jente-kisten med ledikk (lite, avdelt rom med lokk øverst på en kortvegg på innsiden av en kiste), lås og ”nykjel”, og det hele, var klar til Ranveigs avreise. Faren hadde lagt mye fint arbeide i den gjennem vinterkvelder og ledige stunder. ”Anno 1864” var kommet på, året hun fylte 14 (Randveig er født 1862 og konfirmert 1877). Guri sto med tårefyldte øyne og så på kisten da Ranveig kom inn. ”Måtte den Store Mester sjå etter deg jenta mi”, blev svaret, i det de omfavnet hverandre. Marta og Erikka (søstrene til Ranveig) var borte ”jå besto”.

Kanske var det siste brislingstenget sønnen Ole blev med på. Han var det heller ikke utkomme for ”heime” om han skulle ”framfø seg skjølv”. Gutten hadde bestemt hva han ville bli baker. Men denne kvelden sto han sammen med faren og speidet etter brislingen, om den kunne la seg ta i en eller annen vik. Dette var før Stavangermannen Martin Gabrielsen lykkedes med å legge ned røket brisling i olivenolje, og lenge før så blev kjent på strilelandet. Men sukkersaltet brisling ”me nåke attåt” var slett ikke å forakte, selv om søtstoffet blev i minste laget. Ja, det var så godt at de hadde liten råd å spise det selv, - med søtsmak i. Karene der nord hadde avtalt hvem som skulle ”ro me note”, og hvem som skulle ha tau i land. Men det så faktisk ut for å bli bomtur. ”Silde gjekk inkje”. De så den, men ”dibme seg på”. ”Ho går mot Købbevåjen”. Det var Ole som opserverte det først. I båtene bar det, Knut og de to Brynjulfene i notbåten. De andre skulle ta tauene i land. Brislingen stanset ved nakken mellom Kobbevågsholmen og østre del av Ie-landet, - i en fin kasteplass ved den langgrunde viken. ”Ro karer”, var det eneste Knut sa til ungdommen i det han dirigerte retningen etter hvert som noten gikk i sjøen, til tauet var i land etter ringkastet. No var det om og gjøre å få noten fortest mulig inn til land med begge notendene. Kari og karene drog inn hver sin endepart. ”No har me ne”, kom det fra en anpusten Knut. Endene var på land. Noten hadde tatt bunn Brislingstimen gikk i ring innenfor notveggen. ”Dar for nokre skjeppar” var brorens kommentar til kastet da han la ned ene notenden på berget. Knut tok vannkikkerten, en han hadde laget selv, skylte glasset med sjø og så lenge ”idne i låse”, i det han fulgte sildens gang med kikkerten. Han anslo omtrentlig antall skjeppar som var i stenget. Hans omgangskoletid hadde ikke gitt Knut mange av regnekunstens finesser, - men mål og vekt tok ingen ham på. De satte noen ekstra tjærebredde flyteknagger med Iden-folkets bumerke på noten. ”No får med ro øss heimat”, sa eldste karen når det var gjort. Da var det midnatt. Kari rodde aktra årepar i sekseringen på hjemturen. Karene i småbåten lot en dorg med rørt angel og fleskebeite gå i sjøen ved Leskjeret. Kokefisk blev det til begge hus, og de gamle. Slakter-Brynjulf og Ole bar hver sin hank fra sjøen i det det lysnet av dag, litt halvsøvnige alle tre.

Mens slektsfolket får seg noen timers sommernattsøvn går vi enda vel et århundre tilbake i tid. Hva skrev ”salige” Holberg om dette folk udi Nordhordlehn. ”Landet er overalt klipaktig, hvorudover inbyggerne nære sig mest af fiskerie ved havet, saa og af sildefiskerie udi fiordene”. Han beskriver deres dragt og konkluderer med at ”ingen bønder i Norge have elendigere klæde-dragt og tilligemed slettere Føde, thi deres meste Føde ere Fladbrød av Havre, havregrød, havrevelling, suur melk, tilligemed nogle suure sild, - thi de faae lidt eller intet kiød. - ”Mang en hest bliver ligesaa vel fødet”, var Holbergs tanker om Strilenes kosthold. - Men, han korrigerer seg selv ved. ”Vel findes en deel at den velformuende i henseende til fiskeriet. - men de øvrige leve i stor Armod. For å pynte litt på armoden skriver samme berømte herremann at ”Hordalehn regnes for det anseeligste Lehn udi Norge, - thi der haver den første Enevolds Konge, som undertvang heele Norge haft si Sæde, der er den første Christen kirke anlagt item det store Laugting, eller Gulating o.s.v.

Den vakre sommermorgen, etter ”brislingkastet” var frokosten kokt lyr. ”Hva som bekvemmer best til aftensmad, æder de om morgenen, og hva som om morgenen tiente best, spiser de om aftenen”, er ord fra en annen ukjendt Bergenser. - Hvorfor, og tanke på ordens likegyldighet, har ingen skrevet noe om. - Fersk fisk, skulle være fersk, - ellers gikk den salt. De hadde ingen grunn til ”Eta røtafisk”.

*****

I tanker omkring min slekt, søkes å gå lenger tilbake i tid, men jeg skimter folket bare i et slags halvmørke. Allikevel finnes et lite gløtt av mennesker og situasjoner. Kongsgårdene Ask, Seim, Herdla og Lygra, - nær slektsplassene, hva hadde ikke de å si for folket her. I tankene hvordan, er det halvmørket kommer. Forbindelsene fra kongstedene her og over havet til Skottland og England f.eks. er kjent, skibredesystemet og. Alt tyder på at i tiden fra Bjørgvin blev grunnlagt, - og noen hundre år etter, var strilelandet velstandsområder.

Fortsettelse følger…