År 1800-1815 Napoleonskrigene

År 1800-1815 Napoleonskrigene:

Blei en menneskelig katastrofe som for store deler av Europa, rammet også Norge.

Etterhvert som britene stramma til blokaden blei forsyningslinjene av korn fra Danmark og England brutt og Norge sto på terskelen til nødsår med sult og død. Folk begynte å skarve bark av trærne for å spe ut melet og i tillegg samlet man inn islandsk mose som også blei blanda i melet. Folk spiste eikenøtter, bær, blader og til og med husdyrfor. I februar 1808 brøt det ut krig med Sverige. I grenseleirene blei mange soldater syke av dysenteri og smitta folk når de vendte hjem, noe som blei en ekstra byrde til sulten. Høsten 1808 skulle i tillegg bli den strengeste i manns minne, ned til minus 45 grader langs kysten av Sør-Norge. Sulten grep om seg for alvor. Totalt sett snudde situasjonen likevel til det bedre i løpet av 1809-1810. Store forsyninger av korn nådde norske havner takket være blant annet bedre organisering av skipsforsendelsene.

Etter mange års elendig fiske slo sildefisket på Vestlandet til. Og i desember blei det sluttet fred med Sverige.

Men verre tider skulle komme. Sommeren 1812 gikk flere kornlaster tapt på vei fra Danmark og magasinene blei på nytt tømt for korn. Sildefisket dette året var igjen magert. Så førte kontinuerlig regn i juli–august til at korn- og potetavlingene blei ødelagt. Tidlig på høsten 1812 kom kulden og mer regn slik at resten av kornet inkludert havren gikk tapt. Avlingssvikten gjaldt over heile landet. Mange steder lå snøen over staurene med umodent grønt korn. Som vinteren 1808–1809 gikk folk igjen mann av huse for å skave barken av trær i store skogområder. Utover vinteren, våren og sommeren 1812–1813 døde folk i stigende antall, ikke bare som følge direkte av sult men også av sultens bivirkninger og usunn, bedervet mat kombinert med vitaminmangel gjennom lengre tid. Fattige blei funnet døde i sine senger. Barnedødeligheten var så høy at det er mistanke om at barn blei vanskjøtta til døde fordi den mat som fantes blei gitt til de arbeidsføre. På byens kolerakirkegårder tok man igjen i bruk massegraver. Nødsårene brakte folket tettere sammen, også fordi brødmangelen rammet på tvers av klasseskiller.