Kari Knutsdt Iden 1851-1940, født og død på Iden/Io, min tippoldemor på fars farsside.

Kari vokste opp på Iden/Io som nr. 2 i en søskenflokk på 10.

Da Kari blei døpt var fadrene Knut Ellingsen, Knut Sjursen, Knut Andersen, Inger Andersdt og Gudve Sjursdt.

Hun blei konfirmert på Herdla 6 oktober 1867.

Ei helg Kari og Karl som trolova passa gården mens foreldrene hennes var på Kårbø. Fikk Karl sett hva Kari hadde samlet under lokket på den vakkert rosemalte kista. Der lå mangt et stykke pent arbeide fra Kari’s hånd og gaver hun hadde fått, helt fra konfirmasjonstiden. Kisten hadde “heimesmidd ljås og nykjel”, en virkelig staskiste. Kari ga Karl et sokkepar fra kista. Han blei litt forlegen, med sokkeparet i hånden, men “tok om ne”. Begge fikk på en eller annen måte uttrykt “til døden skiller oss ad”. “Heime på Rossland har eg og ei. Ho e inkje so fin i leten so dedna og eg har no mest gadn og trå i mi”, sa Karl. Oldebarnet Kari (tante Kari) har kista til Kari nå.

Lørdag 30 august 1875, bryllupsdagen, de travle morgentimer da alle “flidde seg” til kirkeferden ser vel hver leser for seg. Linhuene til de gifte kvinner skilte seg ut fra jentenes “huer”. Kari gikk med jentehuen på til krona blei satt på hennes hode og bryllupfolket samlet seg for avmarsj til båtene, den vakre sommerdag. Knut, brudens far, sa noen få ord, “Me ynsje adle må få nokre goe trivelige dagar saman, at med kan gje Karl og ho Kari minne for live og sjølve få rike, gjevande stonder. Før me syng vår kjente salme saman vidl hu Erika lesa nokre ord”. Ordene var “Lat mig ikke bli til skamme”. Etter salmesangen sa Knut “Lukka te, go kirkefer,- og velkommen atte”. Spelemannen, i front av følget, spilte opp, marsjen begynte. Brudeparet som gikk arm i arm, var preget av alvor, mens resten av følget var høyrøstet tilfreds. Spøkefulle bemerkninger, latter og jubel kom mest til uttrykk da folket gikk i båtene. Sekseringen var brudebåten, og blei rodd først i “konvoyen”, med spelemannen ruvende over fremstevnen.

Frisk sommerbris fra nord ga følget vind i seilene. Uten prøve på kappseiling kom følget vel tilbake til Iden-gården, og den videre bryllupsfeiring, - “de tri dager te ende”. Brudeparet gikk til kårstuen. Neste dag bar Kari linhue.

Om kvelden drog de fleste fra Iden-gårdens gjeste-bud, for denne gang.

Kari blei kalt gamle Kari, hun er født på Io bruk 3 Haugen og var gardajente (odelsjente). Det syntes kanskje merkelig at eldstejenta Kari fikk gård på Io, men slik var det nå! Hun og broren Brynjulf fikk delt jorda mellom seg. Brynjulf, kalt Brynjulf i Haugen, fikk den del av jordeiendommen som foreldrene bodde på, Haugen, den er seinere blitt stukket opp i biter. Blant annet til hytta til Leiv og Gerd. Kari fikk skilt ut en part kalt bruk 4.

Etter at Guri, mor til Kari døde i 1905 bodde faren Knut og broren Jens hos Kari og Karl.

Kari var ifølge ryktene et rivjern!

Hun blei tidlig enke, alt i 1912, de seks barna var da i alderen 17-36 da Karl drukna.

Det var livlig i huset hos Kari, sønnen Knut som overtok i 1913, fikk 8 barn, bodde i nordre enden og Kari i søre. På sine gamle dager bodde Kari på lemmen på gamlehuset og var på slutten veldig fortutla og gikk oppe om natta. Hun ønsket å dø før krigen kom til Norge, ingen andre trodde at det blei krig, vi var jo nøytrale!

Hun døde en måned før vi blei okupert, hun fulgte godt med hva som blei sagt i radioen trass høy alder og tutlete.

Mer om Karis for- og etterslekt finner du under far sitt slektstre.